En av de fineste trosbekjennelsene jeg vet om, selv om jeg personlig hadde ønsket en litt annen formulering angående dåpen, ble forfattet og vedtatt under konsilet i Nikea i år 325 e.Kr. Slik lyder den:
Vi tror på én Gud,
den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord,
alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn,
født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.
For oss mennesker og til vår frelse
steg han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria,
og er blitt menneske.
Han ble korsfestet for oss,
pint under Pontius Pilatus og gravlagt.
Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene,
fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd.
Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde,
og på hans rike skal det ikke være ende.
Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver,
som utgår fra Faderen og Sønnen,
som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges,
og som har talt ved profetene.
Vi tror på én, hellig, allmenn og apostolisk Kirke.
Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse
og venter de dødes oppstandelse
og det evige liv.
Amen.
Nettstedet trotvil.no publiserte i 2007 en interessant og lesverdig artikkel angående hva som skjedde på kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr.
Forskjellige konspirasjonsteorier, romaner og folkelige oppfatninger sirkulerer det mange myter om hva som skal ha skjedd på kirkemøtet i Nikea i år 325. Ofte dreier det seg om vandrehistorier. Dessverre bringer Da Vinci-koden videre mange av disse grunnløse vandrehistoriene. La oss derfor straks avlive mytene om at kirkemøtet bestemte at kvinnen hadde sjel, at det ble vedtatt at Jesus var Gud og at man bestemte innholdet i Det nye testamentet.
Hvis man skal uttale seg om Nikea, er det viktig å gå til historiske kilder [1] eller til litteratur som direkte har brukt slike kilder. I fagkretser er det ikke mye diskusjon om hva som faktisk skjedde på konsilet i Nikea. Ingen historiker har noen gang lansert tesen om at kvinnen der “fikk sjel”. Spørsmålet har aldri blitt diskutert på noe kirkemøte. Den hellige Ånd eller Jesu guddom ble heller ikke vedtatt i Nikea, verken med stort eller lite flertall. Og tross iherdige påstander om det motsatte var heller ikke spørsmålet om Bibelens innhold oppe til debatt.
Viktige spørsmål
Kirkemøtet i Nikea sommeren 325 var sammenkalt av keiser Konstantin som ønsket å bevare kirken som samlende fundament for keiserdømmet.[2] Vi trenger ikke å ha illusjoner om at Konstantin bare hadde edle motiver. Samtidig er det ingen grunn til å undervurdere eller latterliggjøre utsendingene. For spørsmålene var både vanskelige og viktige, filosofisk som teologisk. Forhandlingene dreide seg i hovedsak om hvordan forholdet mellom Faderen og Sønnen skulle forstås og formuleres. Dette hadde (og har) mange interessante sider. Særlig om vi ser på hvordan troen på at Jesus er Gud i det hele tatt kunne oppstå i et jødisk eller gresk miljø.
Tankevekkende nok anså verken jøder eller grekere det teologisk eller filosofisk mulig at den absolutte og ubegrensede Gud kunne bli menneske. Likevel aksepterte langt de fleste av utsendingene formuleringene. Og selv om Konstantin for å bevare enheten la press på dem som var uenige (bl.a. ved å si at «jeg har mistet min nattesøvn»), var det aldri tvil om hva som var den dominerende holdning. Til slutt skrev nesten alle under på trosbekjennelsen.[3] Mindretallet avsto både fordi de var uenige i enkelte formuleringer, men antagelig også på grunn av de svært konkrete og skarpe avvisningene av bestemte trosforestillinger i tillegget.[4]
Mange ser nok for seg at det var keiser Konstantin som presset frem møtets konklusjoner. I realiteten støttet Konstantin arianerne, den motsatte fløyen i diskusjonen om Jesu guddommelighet. Ingen deltakere på møtet var i tvil om at Jesus var Gud. Spørsmålet man stilte i den forbindelse var imidlertid hvordan Jesus var blitt Gud. Mens kirkemøtet nesten enstemmig konkluderte med at Jesus var født av Gud til å være Gud, mente Konstantin, brorparten av de romerske hærstyrkene og det fleste velstående kristne romere at Jesus var skapt til å være Gud og dermed ikke var av samme vesen som Faderen. Likevel var biskopene modige nok til å stå på det som de mente Bibelen lærte.
Når det gjelder antallet som deltok – og de som var uenige – er kildene ikke klare. Senere tradisjoner om 318 deltakere og 18 uenige er spekulasjoner, til dels basert på bibelske forbilder. Sannsynligvis lå det reelle antall deltagere på rundt 250 personer.
Hva ble diskutert i Nikea?
Hovedtemaet for konsilet var arianismen, altså spørsmålet om hvordan man skulle oppfatte forholdet mellom Jesus og Gud. I tillegg tok man opp praktiske spørsmål som når påsken skulle feires og forholdet til kristne som hadde falt fra troen under Diokletians, den forrige keiserens, forfølgelser. Man så også på om dåp foretatt av andre enn de som representerte kirken var gyldig, og på en del etiske og det som ofte kalles ordningsmessige spørsmål (som hvordan man skulle velge biskoper og hvor ofte man skulle la lokale kirkemøter/synoder). [4a]
Misoppfatninger
Når det ikke hersker tvil om hva som ble diskutert og vedtatt i Nikea, er det vanskelig å si hvordan vandrehistoriene har oppstått. En teori er at dette med “kvinnens sjel” kan stamme fra Gregor av Tours’ (539-594) “Frankernes historie”. Noen biskoper diskuterer her betydningen av ordet ‘homo’ i den latinske oversettelsen av Bibelen (Vulgata). “Det blir slått fast at ordet kunne brukes om både kvinner og menn, og stort mer er det ikke å få ut av historien”.[5] Dette kan noen senere ha koblet til Nikea og utlagt som om det foregikk en diskusjon i kirken om hvorvidt kvinnen hadde sjel eller ikke. Kari Vogt sier rett ut i en ellers kritisk artikkel at “Kirken har (…) til alle tider lært at kvinner har en udødelig sjel, akkurat som mannen. Myten om at det måtte et kirkemøte til for å slå dette fast, bør avlives en gang for alle”.[6]
Mer direkte handler dette faktisk om en fattig, tysk student. Valentius Acidalius ville tjene penger på å vise at homo betyr ”voksen mann”, og at i Bibelen er det bare menn som har sjel.[7] Han laget dermed en liten pamflett i 1595 for å bevise saken, antagelig også ment som en slags parodi på den type teologi som kun gikk god for det som var direkte nevnt i Bibelen. Dette ble imidlertid straks massivt imøtegått av den lutherske teologen Simon Geddicus med motskriftet ”Til forsvar for det kvinnelige kjønn”.[8] Valentius fikk slag av den skarpe kritikken, men pamfletten overlevde, ofte i samme bind som Geddicus sin klare avvisning.
Hvor misforstått det er å anklage kirken for å ha diskutert om kvinnen har sjel, understrekes av at Valentius sin bok havnet på pavens liste over forbudte bøker i 1651. Man ønsket rett å slett å markere tydelig at det var heretisk å hevde at kvinnen ikke hadde sjel. Men boka levde videre i andre land, og ble etter hvert en del av mytologien rundt kirkemøtet i Nikea, og brukt i ulike typer politiske oppgjør med den katolske kirken, både i Frankrike og England[9].
Fjernet fra Bibelen?
I en del miljøer er det blitt vanlig å påstå at man på kirkemøtene strøk ut og la til tekster i Bibelen, etter som det passet teologer og herskere. Noen legger dette faktisk til lenge etter Nikea: “På 500-tallet og i senere århundrer, da vår nåværende Bibel ble fastlagt, fantes det mange forskjellige evangelier. De som fikk dommen uakseptable, ble tilintetgjort”[10]. Det sies også at kirkemøtet i Nikea vedtok at alle bøker som ikke støttet dem, skulle ødelegges.
I Da Vinci-koden legger Dan Brown det hele til kirkemøtet i Nikea. «Bibelen, slik vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiseren Konstantin den store»[11]. Han legger friskt til at «Ettersom Konstantin opphøyde Jesu status nesten fire århundrer etter Jesu død, fantes det allerede tusenvis av dokumenter som berettet om hans liv som dødelig menneske. For å omskrive historiebøkene innså Konstantin at ham måtte gjøre noe drastisk. Dette førte til det mest avgjørende øyeblikket i kristendommens historie.» «Konstantin bestilte og bekostet en ny bibel der han utelot de evangeliene som omtale Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og brent.»[12]
At det ikke finnes historiske kilder som støtter dette, legger ingen demper på påstandene. De gjentas og gjentas i ulike sammenhenger.
Hva skal vi tro? Ble Bibelen til på 500-tallet og senere? Eller på 300-tallet? Når alternative forfattere ikke engang klarer å bli enige om århundre, er grunnen ikke bare at man ikke leser fagbøker. De leser heller ikke hverandres bøker så nøye. Og for dem som ikke bryr seg om kilder, er kanskje det ene århundret like godt som det andre.
Den underliggende logikken handler i sin enkleste form om to slutninger: Fordi Jesus ikke kan være Guds Sønn, kan følgelig heller ikke de eldste skriftene beskrive ham som dette. Og fordi det må ha vært et maktovergrep å velge bare de fire vi har i Det nye testamentet, må dette følgelig ha skjedd under «maktkirken» som startet med Konstantin på 300-tallet. Siden ingen av disse teoriene om ‘følgene’ stemmer med virkeligheten, rakner regnestykket.
Selv om forskere stadig leter etter – og danner hypoteser om – kilder bak evangeliene i NT, er alle enige om at Paulus sine brev er fra 50-tallet og de eldste kildene vi har bevart – 20-30 år etter Jesu korsfestelse. Og det er like bred enighet om at Konstantin ikke omarbeidet Bibelen rundt år 325. Det finnes heller ikke kilder til at alternative skrifter systematisk ble «samlet inn og brent»[13]. Det som skjedde, var i stedet at man laget lister over hvilke skrifter man kunne lese fra på de kristne gudstjenestene, og hvilke man ikke kunne bruke. De som ikke ble brukt, var det heller ikke stor interesse for å kopiere og dermed bevare. Påstandene og mytene som Brown sprer om kirkens historie og Bibelens tilblivelse, er direkte fordummende for det allmenne kunnskapsnivået i befolkningen og en hån mot all seriøs historievitenskap.[14].
Avgrensningen av Det nye testamente ble gjort lenge før Konstantin. Prinsippet var enkelt: Skrifter fra det første århundre, som man mente var skrevet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter, brev eller «evangelier» kom ikke med, selv om de teologisk og innholdsmessig stemte med budskapet i Det nye testamente. Det var for eksempel tilfelle med brevene og skriftene fra ”De apostoliske fedre”: Clemens, Ignatius, Hermas, Polykarp, Diognet m.fl. De ble alle sammen skrevet mellom år 96 og ca år 180 e.Kr. Disse interessante skriftene er utgitt på norsk og kan leses i boka ”De apostoliske fedre”. Når det gjelder en annen gruppe skrifter, de såkalte ”gnostiske evangelier”, ble de forfattet mellom år 150 og år 300. Det var derfor aldri aktuelt å inkludere dem blant kirkens autoritative skrifter i Det nye testamente.
Myten om kvinnens sjel på Nikea og alt annet kirkemøtene har fått skylden for, viser at det er gode grunner til å være “kritisk til kritikk”. Det er en god regel å undersøke påstander – ikke minst når de støtter det synet man selv har.
Fotnoter
[1] Kildene er oppgitt på http://www.tertullian.org/rpearse/nicaea.html
[2] Se Oskar Skarsaunes: “Inkarnasjonen – myte eller faktum?” Lunde forlag 1988, s. 96.
[3] “Arvet från kyrkofedrerna”, Ezra Gebremehdin, Artos bokförlag, Skelleftreå 1993, s. 168.
[4] Bettenson: “Documents of the Christian Church” 2. ed., Oxford 1963, s. 35-37. Om “mindretallet” og en dramatisert form av forhandlingene henvises til “Constantine – The Miracle of the Flaming Cross” av Frank Slaughter, Pocket books 1967, s. 350-58.
[4a] Se f.eks. fremstillingen i http://no.wikipedia.org/wiki/Konsilet_i_Nikea.
[5] “Kirken og kvinnen” av Kari Vogt, “Oppgjør med kirken”, s. 67
[6] Vogt, s. 57
[7] Se en bra gjennomgang på http://www.firstthings.com/ftissues/ft9704/nolan.html
[8] «Women Are Not Human: An Anonymous Treatise and Responses”, av Simon Gedik og Arcangela Tarabotti, redigert av Theresa M. Kenney, Crossroad 1998
[9] Hvor dypt dette sitter, og hvor fristende det fortsatt er å bruke politisk, ser vi av nåværende kultur- og kirkeminister Trond Giske i ”Korsets seier” 15. desember 2005: ”Kirken ligger ofte bak med sine prosesser, sier han og viser til et kirkemøtevedtak fra 1600-tallet der det angivelig ble besluttet at kvinnen hadde sjel”
[10] Fra antologien “Reincarnation: The Phoenix Fire Mystery, s. 41.
[11] ”Da Vinci-koden”, Brown side 242
[12] ”Da Vinci-koden”, Brown side 245
[13] Antagelig er Browns påstander fra «Arts and Entertainment networks» TV-serie «Christianity: The First Thousand Years». Her påstås at det avgjørende øyeblikket i kanondannelsen var at Konstantin bestilte 50 store Bibler, fordi «biskopene var for pinlig berørte til å vedgå at det ganske enkelt ikke var noen enighet om hvilke bøker som skulle og ikke skulle inkluderes i samlingen» – se Jenkins, side 84. Disse 50 biblene er for øvrig omtalt av Eusebius fordi han fikk æren av å effektuere bestillingen. Konstantins ønske om å utruste kirkene i sin nye hovedstad Konstantinopel med praktbibler hadde ingenting å gjøre med innholdet i Bibelen. Kildene sier heller ikke at noen skrifter skal ha blitt brent, slik Brown har fått det for seg i «Da Vinci-koden» (side 245) – se Bart Ehrman, ”The Lost Christianities”, side 90.
[14] For en svært grundig faglig gjennomgang anbefales den bredt anlagte samlingen «The Canon Debate», McDonald and Sanders, Hendrickson Publishers 2002.
19. desember 2020 at 17:04
Hva skjedde i Nikea?
Vedrørende Den Nikenske bekjennelse:
Det er noe unøyaktig å hevde at den såkalte Nikenske bekjennelse, slik den er sitert i artikkelen, «ble forfattet og vedtatt under konsilet i Nikea i år 325 e.Kr.»
Den opprinnelige teksten er tilføyd vesentlige endringer , bl.a det som fremkommer i dette
sitatet fra artikkelen:
«Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver,
som utgår fra Faderen og Sønnen,
som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges,
og som har talt ved profetene.»
Den opprinnelige teksten sa kun: «Vi tror på den hellige ånd».
Resten ble altså føyd til i 381 på kirkemøtet i Konstantinopel, nesten 60 år senere.
Ca 350 år etter Jesu død vedtok altså den katolske kirken at dhå skulle tilbes og forherliges på lik linje med Faderen og Sønnen!
Min enkle tanke er da; HVOR i Bibelen står dette?
Men dette var altså ikke med i den opprinnelige teksten.
Det er da også først fra dette tidspunktet, 381, at man egentlig snakker om at DKK antok treenighetslæren, og ikke i Nikea i 325.
Og som et lite apropos sies det at det var fremtredende krefter blant kirkeledere på det tidspunktet som hevdet at Sønnen var BÅDE i himmelen og på jorden, SAMTIDIG.
Å tro noe annet enn det ble stemplet som kjettersk…
Til sammenligning så er også det man kaller den Apostoliske bekjennelse noe endret.
Den eldste kalles Romanum, og lyder slik i Oskar Skarsaune sin norske oversettelse:[4].
Jeg tror på Gud Fader den Allmektige
Og på Jesus Kristus, han eneste sønn, vår Herre,
som ble født av Den Hellige Ånd og jomfru Maria,
ble korsfestet under Pontius Pilatus,
ble begravet,
oppstod tredje dag fra de døde,
for opp til himmelen,
sitter ved Faderens høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde
Og på Den Hellige Ånd,
den hellige kirke,
syndenes forlatelse,
kjødets oppstandelse
En ser at det også her sies … «og på Den Hellige Ånd»
Ingen av de opprinnelige bekjennelsene er mao trinitære i sin opprinnelige form.
Treenighetslæren, som i følge flere historikere og teologer «var ukjent for de første kristne disiplene», ble til over en lang periode med masse kontrovers og uenighet.
Den har ført til ufattelig mye splid, forfølgelser og utgytelser av blod fra «kirkens hånd» også i løpet av århundredene som har gått etter at DKK fikk makt og innflytelse i det Romerske riket på trehundretallet.
Opplysningene og mye mer om dette finnes ved å søke på wiki.
Mvh Kjell
LikerLiker
29. mai 2022 at 23:26
Kan en av dere forklare dette fra artikkelen?: «Mange ser nok for seg at det var keiser Konstantin som presset frem møtets konklusjoner. I realiteten støttet Konstantin arianerne, den motsatte fløyen i diskusjonen om Jesu guddommelighet. Ingen deltakere på møtet var i tvil om at Jesus var Gud.»
Betyr det at arianerne ikke var med på møtet?
LikerLiker
30. mai 2022 at 18:19
Håper på svar i denne tråden.
LikerLiker
6. juni 2022 at 16:28
Hei Fredrik
«Betyr det at arianerne ikke var med på møtet?»
Det er et godt spørsmål du stiller her Fredrik!
Hvorfor i all verden var det diskusjoner da? dersom «alle» var enig i at Jesus var den Allmektige Gud ? 😅
Det er selvfølgelig ikke sant at de var enig i det.
Eusebius av Nicomedia var f.eks Arianer. Han skrev et brev til Konstantin i etterkant av møtet der han sier rett ut at han undertegnet på grunn av frykt for Keiseren, og at han og de andre som lot seg presse til å undertegne på grunn av Keiserlig press, hadde begått en lite from handling og gitt sin tilslutning til en blasfemi.
Det jeg mener å ja lest var at de fleste var enige i at Jesus var guddommelig på et eller annet vis. Men det er noe annet enn å være Gud den Allmektige.
Jesus tilber selv Gud JHVH, og er underordnet han. Det viser at Jesu guddommelighet ikke er likestilt med Faderens. Det er dette Athanasius og co overser da de utformet en lære som sa at Far og Sønn var likestilt, og som kanskje et det Eusebius sikter til da han skrev blasfemi?
VI må heller ikke blande sammen den Allmektige Gud JHVH og det å være guddommelig slik Jesus er.
Mange bibeloversettelser er klar over dette og oversetter f. eks Joh 1:1 slik: «I begynnelsen var Ordet. Og Ordet var hos Gud. Og Ordet var guddommelig.»
Andre igjen bruker ord som:
Av guddommelig opprinnelse, av guddoms art, en Gud, en gud osv. slike oversettelser skiller mellom JHVH og Jesus pg forteller oss lesere at den suverent Allmektige Gud, JHVH er ‘en, ikke tre.
Om du har lyst så Kikk litt i boka «Og hanen galte annen gang»
Der vil du finne en god del om det som hendte i Nicea, og det er en noe annen fremstilling av det som hendte enn den du finner på denne tråden.
Mvh Kjell
LikerLiker
7. juni 2022 at 00:24
Hei Fredrik.
Fant en interessant artikkel under; https://tzippori.no/2013/11/01/kirkemotet-i-nicea-og-den-jodiske-tradisjonen/
Noen sitater derfra som kommer litt inn på det du spør om, f.eks om Konstantin støttet Arius under kirkemøtet eller ikke. Du vil se at denne skribenten ikke er enig med han du siterer fra bloggen.
Sitat:
«Læren til Arius fant gjenklang hos mange kristne i landene rundt Israel som var påvirket av innflytelsen fra den historiske, apostoliske menighet.»
Arius’ syn stemte mao. med det disse menighetene hadde fått overlevert fra apostlene. Det bør vi merke oss innledningsvis. Jeg har også lest at dette var det mest fremtredende synet blant de kristne FØR Nikea, og at Messias var underordnet Faderen.(Min kommentar)
«Det var mange som ikke kom, men det regnes at 318 biskoper møtte opp…
Det må bemerkes at 18 biskoper fra Palestina var på møtet, men INGEN fra den jødekristne fløy.
Enten var de ikke invitert fordi de ble ansett som kjettere, eller de ønsket selv ikke å delta. Det som i alle fall kan fastslås; Striden om Jesu natur kunne bli diskutert uten innflytelse fra den jødiske siden.»
(Det er en viktig opplysning, siden de støttet Arius, men de var altså ikke der..)
«Keiser Konstantin spilte en fremtredende rolle i diskusjonene som fulgte, og fremholdt at det var veldig viktig å komme til enighet.
Kompromiss var nøkkelordet.
Det var Konstantin selv som kom med det avgjørende ordet som kunne brukes i troserklæringen. Ordet var homoousis som betyr av samme natur, eller av samme stoff som.
(Hvordan kunne Konstantin støtte Arius dersom han foreslo dette? Nei, Konstantin var hverken teolog eller kristen på dette tidspunktet. Hans mål med kirkemøtet var ikke å komme frem til hva som var rett forståelse, men å få slutt på diskusjonene blant de kristne retningene, som truet med å splitte riket hans.)
Dette ordet skulle da beskrive Sønnens forhold til Faderen.
Da dette ordet ble satt inn i utkastet til trosbekjennelse, var det ensbetydende med en fordømmelse av Arius’ syn.
At Konstantin klarte å få igjennom sin ide, sier mye om hans overtalelsesevner, og den makt han hadde i forsamlingen. Han var tross alt keiser av Rom.
Det hører med til historien at han året etter kirkemøtet myrdet sin kone, keiserinne Fausta og flere av hennes slektninger på særdeles brutal måte. En del av hans egne venner led også samme skjebne.
Da han hadde styrt romerriket i 31 år, følte han at døden nærmet seg. Han hadde da fungert som selvutnevnt biskop i den kristne kirke. Han kalte til seg biskop Eusebius av Nikomedia, (han som skrev brevet jeg nevnte i forrige kommentar) som døpte ham. Denne biskopen var tilhenger av arianismen, noe som Konstantin selv også tydeligvis etter hvert var blitt.»(Han var det mao ikke under kirkemøtet..)
« Det kan se ut som om uenigheten mellom presten Arius og biskop Alexander i synet på hvorvidt Kristus var gud på linje med Faderen, har å gjøre med den jødiske tradisjonen. Selv om den såkalte jødekristendommen allerede var stemplet som kjettersk på denne tiden, levde restene av de APOSTOLISKE tradisjonene videre i de østlige kirkene. Det vises ved at så vidt mange av de store teologene i øst ble tilhengere av Arius’ lære. I vest hadde bruddet med de jødiske tradisjonene kommet lenger, og da man skulle utvikle en rett lære basert på de nytestamentlige skriftene, tolker man dem løsrevet fra sin opprinnelige jødiske opprinnelse.(NB!)
Biskop Alexanders syn om at Sønnen er gud på linje med Faderen er et uttrykk for dette. (Det burde kanskje få enkelte varsellamper til å lyse…Jesus og Apostlene var jo jøder…min kommentar.)
Påvirkningen fra den romerske mytologi, og hedenske retninger som Mithraismen spilte en rolle ved utviklingen av denne teologien.(Treenighetslæren)
For dem som fortsatt strever med disse spørsmålene, tror jeg det ville være nyttig å sette seg inn i den retning av jødedommen som skriftene i Det nye Testamente tilhører. Det vil kunne åpne opp for dype åndelige sannheter, og gi perspektiver på Jesus-troen som for det meste har vært skjult.»
Mvh Kjell
LikerLiker
7. juni 2022 at 22:29
Hei Kjell!
Jeg ba om en kommentar til denne tråden på Apologetikk Norge. Det viste seg at forfatteren til åpnings-artikkelen er Bjørn Are Davidsen. Vi har vært inne på noe av det samme før. Husker ikke om jeg har sagt at han har lest «Og hanen galte annen gang», men det har han. Rådet fra han var at jeg burde lese meg opp på det så jeg kan bidra selv. Det stemmer for jeg vet ikke så mye om det.
LikerLiker
29. august 2022 at 13:48
Hei Fredrik.
Ja, dette er et tema en gjør vel i å «lese seg opp på». Det har fanget min interesse i større og større grad etter hvert som jeg opp gjennom årene er blitt mer og mer klar over hvordan de er blitt behandlet opp gjennom historien, de som trodde det samme som jødene og urkirken trodde om hvem den eneste sanne Gud var.
Dette klippet fra sitatet jeg nevnte i forrige innlegg 7. juni er sentralt mht. det som «skjedde i Nicea.»
Sitat:
«Det kan se ut som om uenigheten mellom presten Arius og biskop Alexander i synet på hvorvidt Kristus var gud på linje med Faderen, har å gjøre med den jødiske tradisjonen. Selv om den såkalte jødekristendommen allerede var stemplet som kjettersk på denne tiden, levde restene av de APOSTOLISKE tradisjonene videre i de østlige kirkene. Det vises ved at så vidt mange av de store teologene i øst ble tilhengere av Arius’ lære. I vest hadde bruddet med de jødiske tradisjonene kommet lenger, og da man skulle utvikle en rett lære basert på de nytestamentlige skriftene, tolker man dem løsrevet fra sin opprinnelige jødiske opprinnelse.
Biskop Alexanders syn om at Sønnen er gud på linje med Faderen er et uttrykk for dette.
Påvirkningen fra den romerske mytologi, og hedenske retninger som Mithraismen spilte en rolle ved utviklingen av denne teologien.»
Sitat slutt.
En kan gjerne merke seg den avsluttende setningen i sitatet med sikte på de vedtakene som nevnes i fortsettelsen.
For Vestkirken hadde altså kommet lengst mht. BRUDD med jødiske tradisjoner, og tolket derfor de nytestamentlige skriftene «LØSREVET fra sin opprinnelige jødiske opprinnelse», sto det!
Dette er en vesentlig opplysning. Skribentene av NT var jøder, og tilba Jødenes Gud JHVH. Det gjorde også Paulus, som skriver at han tilber Fedrenes Gud. Han sier også klart hvem denne ene Gud er. Se bl.a mye siterte 1 kor 8:6. «så er det dog for oss bare én Gud, Faderen…» Her gis det ikke mye rom for spekulasjoner…
Antisemetisme ble dessuten stadig mer utbredt i Kesiser Konstantins rike, og den kirken som oppsto i hans rike på trehundretallet ble også antisemittisk. Hitler kunne bl.a henvise til skrifter fra f.eks Luther til forsvar for sin forfølgelse av jødene..
Men i Nicea i 325 ble altså Sønnen likestilt med Faderen. Bibelen sier derimot ikke det. Den omtaler tvert om Sønnen som underordnet Gud Fader.
Dette var også det fremtredende syn blant førnikenske kirkefedre. Det var trosbekjennelsen fra Nikea, som likestilte Sønnen med Faderen som avvek fra det de opprinnelig lærte.
Senere i Konstantinopel i 381, ble dette avviket ytterligere forsterket da også dhå. ble erklært Gud på samme måte som de såkalte kirkefedre mente Fader og Sønn var det.
Men, Hvor i Bibelen sies det at dhå. Er Gud, og som skal tilbes og æres på lik linje med Faderen og Sønnen, slik kirkefedrene nå påsto?
Men til tross for dette uforklarlige og spekulative…, fra nå av, ca 350 år etter at Jesus var død, og nesten 300 år etter at den siste Apostelen var borte, ble det vedtatt en Gudelære som avvek sterkt fra Jødenes klippefast tro på at JHVH er ‘en!
For dem var Messias Guds representant men IKKE Gud den Allmektige selv. Messias skulle regjere som konge på Guds vegne i gjennomføringen av gjenopprettelsen. Han skulle regjere på delegert makt. Derfor sier Guds ord: Meg er GITT all makt. Makten er mao. delegert. Jesus har fått den av Gud Fader. Og den er GITT ham med en hensikt:
Les 1 kor 15:25-28 med ettertanke og se det som nevnes foran i lys av det Paulus skriver her:
«25 For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. 26 Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden; 27 for han har lagt alt under hans føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er undtatt som har underlagt ham alt; 28 men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle.»
Siste del av vers 27 viser at Gud er en annen enn Messias. Han er dessuten mektigere enn Messias, som trenger Guds hjelp og støtte. En Allmektig Gud trenger ikke støtte fra noen…
Derfor sier Jøder den dag i dag at den læren som ble antatt den gangen på trehundretallet er uriktig og polyteistisk.
Mange Messianske Jødekristne avviser derfor også treenighetslæren.
Mvh Kjell
LikerLiker
9. november 2022 at 18:40
Hei Fredrik!
Ja, hva skjedde egentlig under kirkemøtet i Nicea?
Sitat fra boken «Hanen galte annen gang»
av Karl Heinz Dresner side 42.
«Hvor stammer det nikæiske formularet fra?»
«I og med den nikæiske trosbekjennelse ble biskopene etter keiserens ønske påtvunget et formular som ingen av de stridende partene hadde gått inn for; nemlig begrepet «homousios» (lat. consubstantialis), som betyr at Sønnen er vesenslik Faderen, at den ene guddommelige sub- stans er identisk med de to personene. Alle subordinatianiske fore- stillinger i forbindelse med Fader-Sønn-forholdet var dermed satt ut av spillet.
Hvor kommer sa dette ordet fra, som ble det viktigste kampobjektet i den store kirkestriden?
Helt til i begynnelsen av vårt århundre var det den vanlige opp- fatningen at det nikæiske formularet, begrepet homousi, hadde sin opprinnelse i kirkens teologi. Dette er ikke tilfelle, tvert imot!
I kampen mot biskop Paul på den antiokiske synoden i 286 hadde kirken uttrykkelig forkastet begrepet «vesenslikhet», det er ikke Ien- ger helt klart hva som var grunnen. Dette begrepet finnes heller ikke i Bibelen. Som så mange andre av den katolske dogmatikkens ter- mini technici, stammer også dette uttrykket fra gnostikernes teologi, der det spiller en betydelig rolle. Tallbegrepet «trias» (=trinitas), som ligger til grunn for trinitetsdogmet, er som dogmatisk begrep også av gnostisk opprinnelse. Den første som gav Fader, Sønn og Ånd betegnelsen trias, var antakelig valentinianeren Theodot, men et slikt begrep var helt ukjent i den eldste kirkelige tradisjonen. (I2)
Helt til kirkemøtet i Nikea var homousillæren så å si ukjent; ingen vet hvem som gav keiseren stikkordet. Men nettopp fordi den ikke var knyttet til noe bestemt parti innen kirken, og dessuten i høy grad var uklar, syntes keiseren homousibegrepet passet utmerket som «koalisasjonsformel»! Han lot det stå opp til enhver hva de ville Iegge i uttrykket, ja, han ville ganske enkelt ikke vite av noen autentisk tolkning og krevde bare at selve ordet skulle anerkjennes. Biskopene adlød, og kirken hadde et nytt dogme, den nikæiske trosbekjennelsen.
«Den konstantinske trosbekjennelse» hadde vært en bedre betegnelse, sier Johannes Haller. (I3)
Og dette ble utrettet av en keiser som ennå ikke var døpt.»
11
Werner, Die Entstehung, 591 ff. med mange kildehenvisninger. Samme forf., Der protestantische Weg, I. 182. Også Harnack, Dogmengeschichte,·76.
12
Werner, Die Entstehung, 598 ff.
13
Haller, Das Papsttum, I. 50. Sml. også 57.»
Sitat slutt!
Mvh Kjell
LikerLiker