Islam er en mektig religion, hørte jeg en norsk muslim si på lokalradioen i Oslo. Det er ikke bare denne religionen som er opptatt av makt og utbredelse.

Vi vet det har vært mye kirkelig makt i sving gjennom historien, men det var kanskje spesielt i tider da kirken var blitt sløv og verdslig. Brukte de makten på en riktig måte? Nei, her er mye å skamme seg over.

Men de sanne etterfølgerne av Jesus er helt annerledes. De blir ganske puslete i forhold til det mektige i denne verden. Jesus beskriver sine troende som fattige i ånden, saktmodige, ydmyke, som nedbøyde og hungrende. Kan slike mennesker ha noen innflytelse?

Les videre hva Noreapastoren Asbjørn Kvalbein skriver:

Salt og lys

Ja, og dette er temaet for det andre avsnittet i Bergprekenen, Matteus 5, der Jesus sammenligner disippelflokken sin med salt og lys: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen» (Matt 5:13–16).

Hva er det nyttige med salt? Før kjøleskap og frysebokser var saltet det viktigste hjelpemidlet for å bevare mat fra å råtne. Gni inn kjøttet med salt, så holder det seg. Så kan du heller vanne ut det meste av saltet før du spiser maten. Men litt salt er godt som krydder. Det fremhever enhver god smak, enten det handler om brød, kjøtt eller supper. «Hvem vil ete det som er smakløst uten å sette salt til? Er der smak i eggehvite?» spør Job (Job 6:6).

Et grunnleggende poeng i dette bildet er at Guds rike og denne verdens rike er forskjellige. De kristne kan bare ha betydning i den grad de er annerledes. Når saltkraften blir borte, mister Jesus-etterfølgerne sin verdi her i verden. Salt er i seg selv et meget stabilt stoff, natriumklorid. Men saltet på Jesu tid var et mineralsalt oppblandet med grus og annet. Ble det utvasket, kunne det se ut som salt, men det hadde mistet de gode egenskapene. «Ha salt i dere selv,» sa Jesus i en annen sammenheng (Mark 9:50). Saltkraften blir bevart når vi har det sinnelaget og de holdningene som Jesus lærte oss.

What would Jesus do? Han beskrev det blant annet i saligprisningene – og Paulus i Kolosserbrevet: «La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver» (Kol 4:6). Den kristne forsamlingen, fellesskapet av de troende, vil alltid trekke folk til seg når det er annerledes på en positiv måte i forhold til verden. Det motsatte er også sant: Hvis vi ikke skiller oss ut fra en verdslig måte å tenke og leve på, blir vi ubrukelige for Herren. Da har saltet mistet sin kraft.

Det andre bildet Jesus bruker, er at «dere er verdens lys». Hva lyset har å bety, kan vi ikke overdrive. Du kan knapt gjøre noe nyttig om du ikke har lys. Vi må være evig takknemlige for at Gud som det første produktet fra sin skaperhånd kalte frem lyset ved å si: «Bli lys!» Nå er egentlig Jesus selv det egentlige lyset. Han sa: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8:12).

Lyset som vi kan formidle, er våre gode gjerninger, sier Jesus. Blir disse gode gjerningene sett og tatt imot i takknemlighet, vil menneskene takke og prise Far i himmelen. Det er ganske utrolig hvor høyt Jesus setter betydningen av at de kristne er til stede og virksomme i verden. I profetien i Det gamle testamente ble det jødiske folket beskrevet som «et lys for hedningene» (Jes 42:6). Det ser vi tydelig også i dag at det er. Ordet ble oppfylt om Jesus, han som var sendt for at alle folk skulle se ham.

Gamle Simeon holdt Jesus i armene og omtalte den nyfødte som «et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel» (Luk 2:30-32). Paulus anvendte lyset om de kristnes kall i denne verden: «For dette er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender» (Apg 13:47). Disiplene enkeltvis, men fremfor alt som gruppe og fellesskap skal skinne ved sine gode gjerninger og sine gode ord om Jesus. Kjærlighetstjenester og Jesusvitnesbyrd er lys i verden.

Men da må vi ikke isolere oss. Lyset er satt på et høyt fjell. Gud har plassert sine venner på synlige steder i alle sammenhenger – i familier, skoler, nabolag og på arbeidsplasser. Ingen setter en lampe under en bøtte. Nei, lys hører hjemme i lysestaken, synlig og til nytte. Gjør vi lyset vårt synlig som Jesu etterfølgere, får andre se noe av Jesus i oss.

En av de største tragediene gjennom kirkens lange og sammensatte historie er dens stadige tendens til å tilpasse seg den dominerende kulturen, i stedet for å utvikle en kristen mot-kultur.

Bildene som Jesus bruker her, om salt og lys, får frem tre viktige sannheter:

1 Det er en grunnleggende forskjell mellom kristne og ikke-kristne, mellom Guds forsamling og verden. John Stott sier i sin kommentar at «kristne og ikke-kristne er like forskjellige som ild og vann … Vi tjener verken Gud, oss selv eller verden ved å forsøke å utviske eller minske denne forskjellen … En av de største tragediene gjennom kirkens lange og sammensatte historie er dens stadige tendens til å tilpasse seg den dominerende kulturen, i stedet for å utvikle en kristen mot-kultur.»

2 Da gjelder det å se hva slags følger denne forskjellen får for livet vårt og levemåten vår. – Dere er … sier Jesus uttrykkelig når han snakker om salt og lys. Det er som han vil si: Bare dere. Dere må ikke svikte den verden dere er satt til å tjene. Jesus har plassert dere som et lys høyt på et fjell. Ikke gjem dere bort i dalen. Dere er salt for Jesus, ikke isolér dere ved å være dovne eller redde. Noen drømmer om å skape nye forhold i verden ved revolusjon, terror og vold. Guds folk er kalt til å skape en revolusjon ved hjelp av kjærlighet, glede og fred. Har du mistet troen på hvilken kraft som ligger i evangeliet? Du er ikke hjelpeløs på den plassen du er satt til hverdags. Nei, du har Jesus Kristus, hans glade budskap, hans forbilde og kraft.

3 Bildene Jesus bruker, fører oss bort fra en selvsentrert religiøsitet. Alt handler ikke om meg og mitt. En kristen er en person som gir, en som utøser noe fra seg selv som en har mottatt fra Jesus: Saltkraft og lys. Saltet kan si noe om det ødeleggende og forråtnende i samfunnet. Lyset kan bringe opplysning inn i verdens mørke, med det gode, det sanne og det vakre. På kjøkkenet hjemme har vi sikkert ti forskjellige slags saltkar, noen riktig vakre og noen praktiske. Men saltet er ikke til for å ligge på lager. Det skal ut og virke.

Hvis ikke, skjer det som Paulus skildrer i begynnelsen av Romerbrevet: Samfunnet begynner å undertrykke den sannheten det innerst inne kjenner er rett: Om Gud som skaper, om rettferdigheten og om at det en gang blir en dom og et oppgjør. Kan vi bli mer modige i å påpeke ondskapen? Kan vi legge ut Skriftens ord på en måte så saltet ikke mister sin kraft? Noen kristne ser det visst som en oppgave å være verdens honningkrukke. Det bitre i livet blir sukret med en lettvint tale om en kjærlig Gud. Men vi er salt. Og dette saltet svir når vi forkynner rett om Guds dom og frelse. Verden er preget av ondskap og trenger salt. Verden ligger i mørke og trenger lys.

Skjerpings

Jeg vil så si litt om det neste avsnittet fra Bergprekenen, kapittel 5, vers 17:

«Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen. Den som da bryter et eneste av disse minste budene, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike. For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike» (Matt 5,17–20).

Her går Jesus inn på forholdet mellom det som ble formidlet ved Moses i Det Gamle Testamentet, og det som han nå selv hadde begynt å lære. Jesus var kommet med en hensikt, og den hensikten var ikke å sette til side den tidligere åpenbaringen. Nei, han skulle utdype den og oppfylle den, han gikk inn for en skjerpings.

I GT lærer vi mye om troen, hva det vil si å stole på Gud. I GT finner vi side opp og side ned med profetier og forbilder om Kristus og den nye tiden han brakte inn i verden. Og i GT har vi fått morallover med stor rekkevidde. Noen av lovene hadde betydning bare rent politisk for det gamle paktsfolket. Men de moralske lovene vil Jesus nå utdype slik at de skaper hjerterettferdighet. Og den er mye større og dypere enn folk er klar over.

Noen vil i dag nærmest avskrive Det Gamle testamentet og si at det handler om en annen Gud enn den Jesus forteller om. Andre sier at vi bør koke alle budene ned til ett bud: Kjærligheten. Så slakker man av på kravene og sier at Jesus lærte noe ganske annet enn det fariseerne lærte. Feil, sier Jesus, jeg går imot forvrengninger av loven, ikke mot selve loven. Jeg går imot tradisjonen, ikke imot Skriften. Jeg vil støtte opp om loven, ikke ødelegge den. Dere kan ikke gå forbi det minste bud. De står like fast som universet.

Jesus viste holdningen sin ved å sitere fra Skriften da han ble fristet av djevelen. Jesus var det levende ordet kommet ned fra himmelen. Men han bøyde seg likevel under det skrevne ordet og brukte det aktivt gjennom hele livet. Han var opptatt av å oppfylle profetiene. Han avskrev ingen bud. Jesus er ingen ny lovgiver, men en virkelig lovutlegger, som presiserer og skjerper og sier at å holde loven har med hjertelivet å gjøre.

Dette var like radikalt den gangen han snakket første gang, som det lyder for oss i dag. «Den som da bryter et eneste av disse minste budene, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.»

Vi trenger en skjerpings i forhold til Jesu hellige ord. Med Jesu holdning til loven, til Det Gamle Testamentet og til hans utlegging av alt dette i friskt minne, bevarer de kristne sin saltkraft og evne til å lyse i en verden som sliter i mørke og ødeleggelse.

Reklamer