Det er loven som trengs for å føre mennesker til Kristus, og når ikke loven lenger forkynnes, så ser folk heller ikke velsignelsen av den grusomme korsdøden som Jesus måtte gå igjennom for å åpne veien til frelse for alle mennesker.

I forbindelse med at forkynner Jan Ernst Gabrielsen la ut en presentasjon av hvordan Islam er i ferd med å ta over store deler av Europa, fikk han en tilbakemelding fra en av sine gode venner om at «vi må slutte å klage og begynne å evangelisere.» – Det er selvfølgelig sant at vi trenger å satse sterkt på evangelisering, men det kan bli en ensidighet som er født ut av Konfucius slagord: «Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.» Dette høres riktig og besnærende ut, og jeg har selv sagt det mange ganger uten å tenke virkelig over om det var bibelsk, skriver Jan Ernst Gabrielsen og fortsetter:

Mens jeg ba og søkte Herren over dette ble det veldig klart at dette rett og slett er en åndelig forførelse. Det er kanskje dramatisk sagt, men ikke desto mindre er det noe av det som har fjernet vekkelse og omvendelse i menigheter og kristen virksomhet. Det er kommet en forkynnelse og forståelse om at vi kun skal presentere Jesus og hans frelse, uten å konfrontere synden, vi skal tale om Guds kjærlighet uten å snakke om straff og dom, vi skal fortelle om Guds godhet, men unnlater å tale om Guds strenghet, vi presenterer himmelens herlighet, men unnlater å tale om helvetes grusomhet.

Hva gjorde Jesus?
Fortalte Jesus bare om Guds godhet og kjærlighet? Nei, definitivt ikke. Han konfronterte synd og hykleri. Fortalte han bare om himmelens herlighet? Nei, ingen har talt mer om helvetes grusomheter enn han, og han sier: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.» (Matt. 10, 28) Jesus var sterk i sin konfrontasjon av hykleri og sier til de skriftlærde i Joh. 8,44: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker.» og i Matt. 23, 27: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet.» Han brukte stadig tid på advare disiplene mot vranglære og sier i Matt. 16, 11: «Ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig – deres lære!»

Jesus var ikke redd for å konfrontere det som var feil, og gikk også hardt til verks slik det står i Joh. 2, 15: «Da laget han seg en svepe av tau og drev dem alle ut av helligdommen, og sauene og oksene deres med dem. Han strødde pengevekslernes mynter utover og veltet bordene deres.» Da Jesus møter kvinnen ved Sykars brønn stikker han fingeren rett inn i hennes synde-sår og sier: «-Gå og hent mannen din og kom så hit.-Jeg har ingen mann, svarte kvinnen. -Du har rett når du sier at du ikke har noen mann, sa Jesus. -For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. -Det du sier, er sant.» Derfra kunne han hjelpe kvinnen til et nytt liv.

Hva gjorde apostlene?
I alle taler og presentasjoner vi finner av evangeliet i Apostlenes gjerninger, så presenteres dommen og deretter Jesus som løsningen. Ingen steder kommer evangeliet uten som motstykke til det de må vende seg fra. Folk i Jerusalem ble livredde når Peter forkynte på pinsedag at denne Jesus som de hadde ropt: «Korsfest, korsfest» til, nå hadde satt seg ved Guds høyre hånd som Guds Messias, og fulle av frykt sier de til Peter: «Hva skal vi gjøre?» Peter er klar med det samme budskapet som går igjen og igjen: «Omvend dere og la dere døpe!» Stefanus forkynner og de blir så rasende at de skar tenner mot ham, og deretter steiner de han og han blir den første martyr. Utover i Apostlenes gjerninger går det samme igjen, og da Paulus kommer til Athen går han rett på sak i sin første tale, og sier i Apost. 17, 30-31: «..nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» Noen tok imot og ville høre mer, men de fleste gikk bort.

Gud skiller ikke mellom synden og synderen – den som gjør synd er en synder og som en synder er han helt klart «under Guds vrede», og ikke elsket av Gud.

 

Jeg har selv måttet omvende meg de senere år.
Som forstander i 26 år og misjonær og evangelist siden jeg var en ungdom, så har jeg selv vært smittet av en måte å tenke på som jeg nå ser er en forførelse. Jeg har mange ganger sitert fra talerstolen «Gud elsker synderen, men han hater synden.» Jeg visste at det ikke stod i bibelen, men det hørtes så riktig og fint ut. Alle sa det og jeg hadde aldri tatt tid til å resonere over det, helt til vår sønn Ronald konfronterer meg med at det er et uttrykk som sannsynligvis kommer fra Mahatma Gandhi, og er helt i opposisjon til Bibelen. Gud skiller ikke mellom synden og synderen – den som gjør synd er en synder og som en synder er han helt klart «under Guds vrede», og ikke elsket av Gud. Men Gud har åpnet sin favn til frelse fra fortapelse også for ham gjennom å la Jesus dø for alle, men hver enkelt må omvende seg og gå inn gjennom døren som er Jesus. I Luk. 15 forteller Jesus om «den fortapte sønn» og det var først når han bestemte seg for å gå hjem til sin far at fikk sin gjenopprettelse.

Vi har snakket om nåde, men nåde har jo ingen mening om vi ikke først har vært en tur i rettsalen og har blitt funnet skyldig og dømt! Når helvete brenner under føttene, da trenger en nåde fra Gud, og da setter vi pris på nåden i Jesus Kristus. «Der synden er stor blir nåden enda større», sa Jesus. Jeg har i løpet av de siste årene funnet ut at det er loven som trengs for å føre mennesker til Kristus, og når ikke loven lenger forkynnes, så ser folk heller ikke velsignelsen av den grusomme korsdøden som Jesus måtte gå igjennom for å åpne veien til frelse for alle mennesker. Da kommer Guds smil og Guds lys over mennesker som var under Guds vrede, slik vi alle var før vi fikk møte Jesus og lot Han bli Herre.

Hva gjorde kjente vekkelsesvitner tidligere?
Hvorfor hadde Hans Nielsen Hauge, Fredrik Franson og andre så sterk motstand?
Jo, av samme årsak som Jesus fikk motstand og de første kristne fikk motstand – de forkynte imot synd, lunkenhet, prestenes forførelse og vranglære. Hvorfor ble de store lutherske lekpredikanter som fylte opp bedehusene og brakte forvandling til bygder og byer i Norge så forhatt? De ble kalt mørkemenn og svovelpredikanter, men folk ble løst fra synder og laster og løftet lokalsamfunn ut av fattigdommen.

I dag ønsker vi vekkelse, men vi vil ikke ha vekkelsesforkynnelse. Mange i pinse-karismatiske forsamlinger har tenkt at vekkelsen kommer gjennom helbredelse og mirakler, men den uteblir. Jeg leste nettopp Aril Edvardsens bok fra tidlig på 70-tallet, «Over skinner stjernene», som er en samling av hans vekkelsestaler i den tiden han virkelig rystet sørvest landet med innhøstning for Jesus, men også fikk mye motstand. Her sier han i en av talene med tittelen: «Gud og synderen»:

– Det er ikke Gud som er synderen, det er vi. Det er vi, du og jeg. Når det gjelder evange­liets forkynnelse — å forkynne evangeliet om synd og nåde, så regner jeg meg som lutheraner, d. v. s luthersk pinsevenn. Jeg mener det er noe som mange pinsevenner ikke har. Det er dette budskapet om lov og evangelium. Vi ber om syndenødsvekkelsen, vi ønsker tilbake de tidene da folk kom løpende til Kristus, hvor vi ikke behøv­de å dra dem fram, men de kom gråtende til Jesus. Hvordan skal vi få syndenødsvekkelsen tilbake? Jo, ved å preke loven, lovens bud og hva den krever av ethvert menneske hvis han skal greie seg uten Kristus. For det står: «For jeg kjente ikke synden, uten ved loven.» Hvordan skal disse ufrelste menneskene, som kommer til våre mø­ter, komme i syndenød, når de ikke hører loven forkynt og ikke kan kjenne synden uten loven. Derfor må pinsepredikantene også preke lov. – så langt Aril Edvardsen.

De prestene som våget å stå opp imot «barneofringene» på fornøyelsens alter, de fikk ingen markant støtte. Mange var nok enige, men «vi må jo unngå konflikter» og det er nok best å ta det med ro.

 La oss la lyset skinne, men også ha saltet.
Det er riktig at vi skal sette lyset i staken så det kan skinne for alle i huset, men Jesus sa også at vi er jordens salt. Saltet skal forhindre forråtnelse, og det vi ser i dag er at samfunnet går i forråtnelse omkring oss. Vi som kristne er blitt så utrolig konfliktsky at vi tør ikke stå opp radikalt for Guds ord. Vi kan gå helt tilbake til Hallesbys berømte tale om helvete på 50-tallet. Han fikk lite radikal støtte, og det samme så vi i abortkampen. De prestene som våget å stå opp imot «barneofringene» på fornøyelsens alter, de fikk ingen markant støtte. Mange var nok enige, men «vi må jo unngå konflikter» og det er nok best å ta det med ro. Vekkelse har alltid gitt konflikt, partier, kamp og strid, og Jesus selv sa det slik: «Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: tre mot to og to mot tre, far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.» Vi ber for alle i Norge og vi ber og faster for vekkelse og innhøstning. La oss omvende oss og bli villige til å tåle følgene av vekkelse, og være både lys og salt i verden. Jesus truet med å fjerne lysestaken fra Efesus om det ikke ble omvendelse, og kanskje det er en hilsen også til oss i dag: «Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om!» (Åp. 2, 4-5)

Jan Ernst Gabrielsen