(Diagram basert på antall vers som beskriver Gud som kjærlig, hellig, trofast osv.)

For en tid tilbake tok jeg min databibel og søkte etter skriftsteder som omhandlet de forskjellige sider av Guds natur. Resultatet sjokkerte meg!! Jeg har alltid hatt inntrykk av at Guds kjærlighet nærmest fyller hver side i Bibelen (spesielt Det Nye Testamentet), men det jeg oppdaget var at Bibelen selv legger mer vekt på en del andre sider. Ja, jeg tør jo nesten ikke si det, men skriftsteder som beskriver Gud som kjærlig var det faktisk minst av?!

I mye av dagens forkynnelse blir det ofte skapt et bilde av Gud i Det Gamle Testamentet som en hard og ubarmhjertig Gud. Men nå under nådens tidsalder er Han nådig og kjærlig. Det jeg oppdaget var at det faktisk står mer om Gud som kjærlig i Det Gamle Testamentet enn i Det Nye Testamentet.

De ganger Bibelen tar oss tett på Guds trone leser man aldri at responsen er «Kjærlig, kjærlig er Herren Gud den allmektige…». Den respons man heller leser om er «Hellig, Hellig er Herren Gud den allmektige…».

Dette satte noen tanker i gang hos meg, for det er jo Bibelen som er den manual jeg ønsker å leve etter. Jeg anser den som Guds levende ord, hvor Gud selv velger å åpenbare seg. Kan det være at i dag, i et ønske om å forkynne et budskap som synderne kan akseptere, har begynt å fokusere mer på Guds kjærlighet enn det Bibelen selv gjør?

Det er jo uten tvil mer søkervennlig å tale om kjærlighet enn om synd. Hvilken synder ønsker vel å høre et budskap om Helvete? Han vil jo heller høre et budskap om at Gud er god og kjærlig og at det ikke er noe å frykte.

Spørsmålet er om det var popularitet som avgjorde hva Jesus valgte å forkynne, eller om Paulus unngikk å tale om synd og dom i frykt for å skremme synderen bort fra Gud.

Når Paulus talte med Feliks i Apostlenes Gjerninger 24:25 så står det faktisk at Feliks ble skremt.

Om du går igjennom hele Apostlenes Gjerninger og leser alle de ganger evangeliet blir forkynt, vil du faktisk se at Guds kjærlighet ikke blir nevnt en eneste gang. Faktisk vil man også se at selv Guds godhet aldri blir brukt som et eneste argument for frelse.

Om jeg hadde spurt noen i dag om det er mulig å forkynne evangeliet uten å referere til Guds kjærlighet, ville nok de fleste sagt nei. Men hvordan gjorde så de første kristne det?

Når Paulus i 1. Korinterbrev 15:3 beskriver det evangeliet han selv hadde mottatt og som han selv forkynte, så nevner han faktisk ikke Guds kjærlighet. Når han i Romerbrevet 2:16 taler om det evangeliet han forkynte, så taler han om at Gud ved Jesus skal dømme det skjulte i menneskene.

Prøver jeg å si at Gud ikke er kjærlighet? Nei, absolutt ikke!! Men, jeg tror det i dagens forkynnelse er et større fokus på Guds kjærlighet enn det Bibelen selv faktisk har. Jeg tror at ofte når evangeliet forkynnes i dag så har man droppet grunnen til at mennesker må bli frelst til fordel for grunnen til at frelse tilbys dem.

Det er ikke det faktum at Gud er god og kjærlig som er grunnen til at jeg bør bli frelst. Grunnen til at mennesker behøver frelse er at de er fortapt. Det er i alle fall budskapet i Johannes 3:16. Det er fordi Gud er god og kjærlig at vi ufortjent og av nåde blir tilbudt frelse, men grunnen til at vi behøver frelse er fordi vi uten Jesus er fortapt og på vei til Helvete.

Jeg ønsker ikke å fremstille Gud som en ukjærlig Gud, men samtidig ønsker jeg ikke å gi mennesker et inntrykk av at Gud nå er så nådig at om de lever i synd eller ei så spiller det ingen rolle. Kanskje vi kan lære noe av de første apostler når det kommer til hvordan vi skal forkynne evangeliet?

Av Ronald Gabrielsen
(publisert 25.09.2015 Norge Idag)