Bare 12 år var hun……men hun ble et redskap til den STERKESTE OG MEST KONKRETE REDNINGSAKSJON vi noensinne er blitt kjent med! Jeg mottok dette vitnesbyrdet i en DETALJERT og PERSONLIG rapport til «Tro og Fakta», direkte til misjonær Ren i Hong Kong. Den veldige begivenheten skjedde i Mantzhuria, nordøst i Kina. Her finnes det i dag en menighet med over trehundretusen – 300.000 troende! Det hele begynte mens kommunistdiktaturet ennå satt ved makten. Og her skal du få kjennskap til alt fra først av – og til sist hvordan det behaget Gud å bruke den eldste piken av fem søsken i en hardt prøvet familie. Den tolv år gamle pikens navn er – Lee….

Slik stod det å lese i introduksjonen til en forbløffende artikkel i et blad jeg dessverre ikke vet navnet på. Det eneste jeg har funnet ut er at spalten heter «Tro og Fakta». Det var min beste barndomsvenn Jørgen H Kristiansen som delte denne utrolige historien med meg nylig. På Flekkerøy arrangeres det årlig to mannsmøter i Flekkerøy Idrettshall, som er blitt uhyre populære. Møtene arrangeres på en tirsdagskveld i Februar og Oktober. Til disse møtene valfarter menn fra østlandet og fra Rogalandsdistriktet, og folk møter opp allerede 1-2 timer før for å sikre seg bordplass. Det var sterkt å høre på min venns vitnesbyrd da han fortalte om denne historien. De over 1000 fremmøtte mennene satt musestille da han leste opp beretningen, som han mener hendte en gang på 1960-tallet, med forbehold.

Sjekk ut: https://www.flekkeroymannsmote.no/

Slik begynte det
Familien bodde opprinnelig i det sydlige Kina. Men under revolusjonen ble jentas far, som var pastor, fengslet og dømt for «samfunnsforstyrrende virksomhet» og dømt til 20 års straffarbeid i Mantzhuria. Både han og kona og de fem barna (den yngste var bare noen måneder) ble fra da av stemplet som «fiender av staten» og deportert til jern-gruvene i den nordøstlige del av Kina. I over to uker måtte familien reise med jernbane fra det subtropiske klima sydpå og opp mot den strenge kulden i nord. Da de til sist ankom, viste termometeret 35 minusgrader. Familien hadde kun de klærne de hadde på seg, da absolutt alt ellers var konfiskert og fratatt dem. Klærne de hadde på seg, var kun beregnet for klimaet sydpå. Som alle forstår, var det rent umenneskelig hvordan den lille familien ble behandlet.

Kina8
Foto: The Independent

Det første far til Lee måtte gjøre, var å la seg registrere i gruveselskapet. Der fikk han så den hjerteløse beskjed at det ingen bosted fantes for «samfunnsfiender». Han og familien søkte da å finne ly utenfor tettstedet ved å samle bordbiter og annet skrot, som de så fikk satt sammen til et slags ly for vær og vind. De fikk også laget et slags fyrsted i dette skuret – mot den verste kulden.

Hver dag måtte faren til Lee jobbe i gruven i 14 timer. Sent på kvelden kom han «hjem», helt utmattet med litt ris til sin utarmede familie. Under disse umenneskelige kårene, ble faren til Lee snart nedbrutt og syk. Etter bare noen uker døde han. Han etterlot seg da kone og fem mindreårige barn, hvorav den eldste var den 12 år gamle piken som de kalte Lee.

Et skritt i nøden
Moren og de fem barna satt der i plankeskuret, aldeles forlatt, uten mat og helt uten håp – menneskelig sett. Men da var det at noe skjedde i storesøster Lee, og hun sier til sin mamma: «Nå må vi prøve å få tak i noe arbeid så vi kan få penger til mat!» Og hun fortsatte: «Men du mamma, kan ikke gå fra lillebror og småsøsknene, men jeg kan!»

Storesøster Lee var bestemt. Situasjonen tvang dem. Neste morgen skulle Lee gå til ledelsen for gruvedriften og be om arbeid! Hva tror du de bad om den kvelden? Tror du de ropte til pappas Gud. Til den Gud han hadde forkynt og nå gitt sitt liv for? Vær du sikker. Da neste morgen opprant, dro lille Lee av sted til ledelsen for den store gruvedriften. Og det lykkes henne virkelig å få møte formannen. Selve sjefen for de mange ansatte.

Så stod hun der da, den lille piken, på kontoret til sjefen for gruvedriften. Preget av stundens alvor begynte hun å snakkes, først beskjedent og bevende, men etter hvert mer frimodig. Det unge rene ansiktet hadde et vemodig drag over seg, og øynene vitnet om både sorg og forventing da hun fortalte om sin mor og far og om den situasjonen hun og hennes søsken levde i. Mannen bak skrivebordet ble tydelig berørt av den lille pikens beretning. Da hun til sist ydmykt ba om å få arbeid i gruveselskapet for at «de der hjemme» ikke skulle sulte, smeltet den mektige mannen. Og han lovet henne en jobb hun nok ville klare. Alt neste dag skulle hun få begynne.

Lille Lee begynner å jobbe
Tidlige neste morgen, mens det enda var mørkt og veldig kaldt ute, forlot storesøster de andre og gikk til gruveområdet. Av klær hadde hun på seg alt familien hadde, pluss de store papirskoene som pappa hadde laget. Straks hun kom til formannens kontor, pekte han ut gjennom vinduet mot den store åpne plassen og sier til henne: «Midt på plassen der ute ser du en telefonstolpe. Din jobb er å være vakt ved denne stolpen. Det er nemlig montert en alarmknapp på den som leder til alle nivåer i gruven. Går alarmen vil alle som jobber i gruvene kommer ut så fort som overhodet mulig. Vaktjobben din er derfor svært viktig og ansvarsfull. Knappen må IKKE røres i utide. Misbruk vil føre til alvorlige følger». Fra den dag begynte 12 år gamle Lee å arbeide som vakt utenfor selve gruvene. Hun stod der ved «alarm-stolpen» dag etter dag – i streng kulde og frost. (Siden fortalte hun: Jeg frøs aldri, for Jesus omfavnet meg hver dag!)

Så skjedde det
Det hadde gått ca. 3uker. Den 12-årige piken hadde som vanlig inntatt sin vaktjobb ved alarmstolpen. Litt etter, tidlige denne formiddagen, hørte hun plutselig en stemme som sa: «Søster Lee, trykk på knappen!» Da hun ikke så noen som snakket, speidet hun omkring, men det var ingen å se. Hun ble da bare stående der og undre seg. Noen korte minutter senere kommer stemmen igjen. Og nå var den sterkere. Hun snur seg straks i alle retninger, men fremdeles var det ikke et menneske å se. Da ble hun redd. Etter å ha passet på denne alarmknappen så lenge, kom den tanke til henne at hun holdt på å bli gal, slik at selve knappen begynte å tale! Opptatt av disse skremmende tankene, forholdt Lee seg stadig like passiv. Men da, kort etter, kom røsten for tredje gang, og nå enda høyere – med kraft og myndighet: «Søster Lee, trykk på knappen nå!» Da var det det nok for den den troende ungpiken. Hun kjente igjen røsten. Og dypt grepet sa hun høyt til seg selv. I Jesu navn trykker jeg på alarmen!

Frelsesmirakelet
Alarmen over det store gruveområdet var utløst, og arbeiderne begynte umiddelbart å strømme opp fra sjaktene. Det var mange. Hundrevis, ja tusener! Snart begynte de å samle seg ved alarmstolpen, der lille Lee stod skjelvende. Det hele virket selvsagt voldsomt på henne. Og snart kom formannen også mot henne og spurte oppskaket med brysk stemme: «Kamerat Lee! Du har trykket på knappen, hva er faren!?»

Før søster Lee rakk å si noe som helst, ble stedet rystet av et meget stort jordskjelv. Og i neste øyeblikk ble den store mengden gruvearbeidere vitne til at hele gruvekomplekset brøt sammen. Så totalt at ingen siden har kunnet ta seg inn der. Da den uhyggelige naturkatastrofen etter noen minutter hadde stilnet av, mens alle stod der lamslått og i sjokk, gikk den samme formann bort til lille Lee igjen, og spurte meget vennlig og med sterkt beveget stemme: «Kamerat Lee, hvem var det for vel 30 minutter siden som sa deg at det skulle komme et jordskjelv?»

Kina7
Foto: REUTERS/China Daily

Vitnesbyrdet
Under det kolossale inntrykket som preget de tøffe mannfolkene, ble lille Lee løftet opp på en forhøyning og bedt om å forklare seg nærmere. Slik gikk det til at den 12 år gamle piken fikk vitne frimodig om Jesus! Og hun måtte utvilsomt få ekstra stor styrke, for hun begynte slik hun hadde hørt sin pappa forkynne i menigheten sydpå: «Så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv!» Den tusentallige flokken med arbeidere, stod andektig og lyttet. Og tenk deg hva de måtte føle, da den lille Lee med overbevisning sier: «Denne Gud elsker hver og en av dere så sterkt at han ikke ønsket at noen av dere skulle dø, men få leve, og i stedet lære Ham å kjenne! Ja, det var nok derfor Jesus talte til meg, sa søster Lee, så dere skulle bli reddet og frelst.

Mengden ble dypt grepet. Ikke på grunn av sentimentalt føleri! Nei, det var jo rene kjensgjerninger som stadfestet pikens ord!

Hvilke frukter
Det hele utviklet seg naturlig til et av de mektigste frelsesmøter noen sinne. At de alle hadde overlevd gjorde at de falt på kne og takket Jesus! Guds herlighet var blitt demonstrert for deres øyne! Og de takket Jesus for sine liv! Slik begynte dette Guds verk i Mantzhuria, nordøst i dette store landet. I dag er det en såkalt husmenighet i området på ca. 300.000 troende!

Beretningen ovenfor minner oss om den sannhet, at når Gud i Himmelen vil noe spesielt, da bruker han ofte det dårlige i verden, det som er lavt, ringeaktet og det som ingenting er, for at intet kjød skal rose seg for Gud!

Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. (1. Korinter 1:27-29)