Frykt for fortapelsen SKAL IKKE en kristen ha. Det er å gjøre Gud til en løgner. Gud har sagt at i troen på Ham, og i det frelsesverket Jesus gjorde da Han døde for ALL synd og overvant døden og stod opp igjen, ER du Guds barn og har fått barnekår.

Den fineste andakten jeg noen gang har lest, leste jeg for første gang i sommer etter at jeg kjøpte den gode og gamle Husandaktsboken på loppemarkedet på Flekkerøya. Dette er betraktninger for hver dag i året av C.O Rosenius, oversatt fra svensk av Øivind Andersen og Knut Andersen og utgitt på A.S Lunde & Co.S Forlag. Jeg gjengir her denne andakten som ALLE kristne burde lese og legge på sitt hjerte. Andakten er for 16. juni:

Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. 1. Johannes 5:10

Noen vil kanskje tvile på om et menneske her i tiden virkelig kan vite at det er et Guds barn, og om det kan og bør søke full visshet om dette. De som ikke vil omvende seg og trives best i mørket, har gjerne denne unnskyldning.

Men hele Skriften vitner at alle de gamle troende ved sin tro fikk det vitnesbyrd at de tektes Gud.  Og ved denne tro kunne de endog med fryd lide martyrdøden. Apostlene sier også uttrykkelig: «Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn.» «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv.» «Den som ikke tror, har gjort Gud til en løgner.» Legg merke til det siste! «Den som vil, han komme! Den som tror, har evig liv. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som sne.» Om noen da ennå er uviss om sine synders forlatelse, er ikke det å gjøre Gud til en løgner? Det blir jo å si: Jeg vet ikke om jeg kan stole på det Herren sier, og jeg er sikker på at Gud taler sant. Og det var en fin bekjennelse for en kristen?!!

«Derfor,» sier Luther, «skal vi dag for dag trakte etter å komme ut av tvilen og til full visshet. Og vi skal beflitte oss på å rykke grundig opp med rot den skadelige villfarelse som hele verden er forført av, at et menneske ikke skal kunne vite om det er i eller utenfor nåden. Tviler vi nemlig på Guds nåde mot oss og ikke holder det for sikkert at Gud har velbehag i oss for Jesu skyld, så nekter vi at Kristus har forløst oss. Da kaster vi over ende alt han har gjort for oss og alle de velgjerninger han har vist mot oss.»

 Den som kan nøye seg med å leve uten visshet om å eie skatten, setter sannelig ikke stor pris på den! Noe annet er det at en skal søke vissheten i Ordet og ikke i følelsen.

Nå består ikke den kristne fred og visshet i det at han er tilfreds med seg selv. Det er tvert imot ingen som mer føler synden i seg selv enn en kristen. Men hans trøst er at Kristus har lidd døden for oss syndere, at han er rettferdig ved troen, av nåde.

På denne grunn burde vi med rette ha virkelig fred. Her kan vi si: «I meg selv fortjener jeg alltid å bli dømt. Men i Kristus er jeg alltid ren og rettferdig og tekkes Gud. Jeg trøster meg bare til det som gjelder for alle, for de største syndere. For Kristus har ved sin død sannelig gjort soning for verden og ikke bare for de troende. De vantro dør for sin vantros skyld. Hvordan skulle jeg da våge å ikke tro? Jeg er jo i det minste en del av verden. Jeg er jo ved Kristi død kjøpt og forlikt med Gud. Den trøst skal ikke djevelen ta fra meg. Vel er mine synder så skrekkelig og store at jeg fortjente aldri å ha en glad stund. Men hva skal jeg gjøre når Kristus likevel var så nådig at han tok mine synder på seg og led døden i mitt sted? Da våger jeg ikke å tvile. Jeg våger ikke å la være å tro og glede meg!»

Jeg er sannelig ikke døpt til meg selv, så jeg skal stå for Gud i min egen rettferdighet. Jeg er døpt til Kristus og skal derfor være ikledd ham og hans rettferdighet. Om Gud ville tilregne synd, hvem kunne da bli stående. Vi kan jo ikke svare ham ett til tusen. Men når hele Guds evangelium vitner at Gud gav sin Sønn for oss til soning for våre synder, da våger ikke jeg å gjøre det til en løgn.

Vel føler jeg noe annet i mitt hjerte og i min samvittighet. Jeg føler ikke rettferdigheten der, men tvert imot synd og elendighet. Vel fordømmer mitt hjerte meg. Men når Gud i sitt ord sier at den synd og elendighet som jeg føler, er utslettet, betalt og tilgitt, da vil jeg la Gud være større enn mitt hjerte. Han er en Gud som ikke lyver.

Nå har han ikke bare forlikt meg med seg selv ved Kristi død og forsikret meg i sitt ord. Men han har med sakramentene gitt meg sitt innsegl og sitt pant på hele salighetsskatten. Han har i dåpen særskilt gitt meg del i Kristi fortjeneste og med et urokkelig testamente garantert meg den. Om min synd og vantro er gått fra min skatt, er likevel ikke skatten tatt bort. Pakten står fast hos Gud. Skulle vår vantro gjøre Guds trofasthet til intet? Langt ifra! Om jeg er falt ut av arken, er likevel ikke arken gått i stykker. Arken, dåpen, testamentet, nåden hos Gud, faller ikke og vakler ikke ved mitt fall, men står evig fast.

Min trøst og fred hviler således på det som er hos Gud, ikke på det som er hos meg. Kristi blod gjelder mer enn mine synder. Guds ord gjelder mer enn mine tanker og følelser. Dåpspakten, testamentet gjelder hos Gud, om jeg i lang tid har vært borte.

Mot Kristi blod er alle mine synder bare smågnister mot havet. Mot Guds ord er alle mine motsigelser, tanker og følelser bare som røyk og støv mot et stort fjell.

På denne faste grunn vil jeg leve og dø trygt.

For 16. Juni, Carl Olof Rosenius, Husandaktsboken

 

loveletter1

Dette er den fineste andakten jeg noen gang har lest og dette har virkelig gått opp for meg denne høsten. Rosenius tar her for seg det essensielle i det å leve som en kristen og være Guds barn.

Frykt for fortapelsen SKAL IKKE en kristen ha. Det er å gjøre Gud til en løgner. Gud har sagt at i troen på Ham, og i det frelsesverket Jesus gjorde da Han døde for ALL synd og overvant døden og stod opp igjen, Er du Guds barn og har fått barnekår.

Når en kristen forstår at man VIRKELIG er Guds barn og at Gud virkelig er en ekte Far, da vil en kristen automatisk forsøke å gjøre Fars vilje. Man kan være 100% trygg på at en far aldri vil forlate sitt barn uansett hva barnet skulle finne på av ugagn. En far står alltid klar til å hjelpe sitt barn når barnet ber om hjelp og tilgivelse. Men en far hjelper også sitt barn når det ikke ber om hjelp. Når et barn forsøker å skjule sin synd vil en far i kjærlighet også komme til unnsetning i form av oppdragelse og lærepenger. Lik hyrden som gikk ut og leter etter den ene av sauene som var kommet bort, slik henter en kjærlig far sitt barn inn til seg og viser sin fars kjærlighet til sitt barn. Uansett hva du finner på forlater ikke din far deg.

Eneste måten du kan gå glipp av din Fars beskyttelse er at du går mot din fars vilje og regler i hans hus. Du går bevisst til angrep på det han har lært deg og du bryter opp og flytter bort fra din fars hus fordi du ikke vil finne deg i at han vet best. Du vil være din egen herre. Du vil gå din egen vei.

Men, allikevel kan du komme tilbake. Din far har ikke lukket døra for deg. En kjærlig far lukker aldri døra for barnet sitt. En kjærlig far snur ikke ryggen til barnet når det velger å trosse hans vilje og forlater hans trygge favn. Han blir ikke sint når barnet vender ham ryggen og går bort fra hans bolig. Nei, en far blir fylt med sorg og bekymring for den skjebnen hans barn har i vente når det ikke vil være under hans beskyttelse. Barnet har i realiteten fått en ny «far». En «far» som ikke vil ham vel. Denne «far» er djevelen. Han som oppfordrer til opprør mot barnets ekte far. På tross av dette står barnets ekte far utenfor og speider hver dag etter barnet og håper at det ser at hos far var det best. I hans armer er barnet trygg.

Når du velger å stole på din far og hans ord og slår deg til ro i hans bolig, da er du trygg og du kan slappe av i ditt følelsesliv i forholdet til din far. En far synes alltid at barnet er vidunderlig. En slik oppfattelse av seg selv er det Gud ønsker at vi som er hans barn skal ha.

I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden.1 Johannes 4:17

1. Johannes 4:7 forteller oss at det ikke bare er på dommens dag vi kan stå frem med frimodighet. Også akkurat nå, her i denne verden, er vi Kristus lik. Gud ser på sine barn her på jorden slik Han ser Jesus: Ren og rettferdig og Himmelen verdig.

Fred med Gud

«Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet. Og ikke bare det, men vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn virker håp. Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss. For da vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For det er neppe noen som vil dø for en rettferdig. Skjønt for en som er god, ville kanskje noen våge å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden! For om vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved Hans liv etter at vi er blitt forlikt. Og ikke bare det, men vi roser oss også i Gud ved Herren Jesus Kristus, ved Ham som vi nå har fått forlikelsen.»

Romerne Kapittel 5:1-11


 

Les Også:

Kjærlighetsbrev fra din Far