«Men han sier til dem: Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham.» (Markus 16:6)

tom grav

Kristi legemlige oppstandelse er et historisk faktum. De fire beretninger som foreligger i det Nye Testamentet om denne begivenheten, bærer et ekthets, sannhets og troverdighetspreg som vi neppe vil finne sidestykke til i noe annet historisk dokument.

Apostlene hadde sett ham, talt med ham og blitt tilbudt å ta og føle på hans legeme etter oppstandelsen. Derfor kunne hverken lidelse, tortur eller trusler om en grufull og avskyelig død fravriste dem troen på den oppstandne og herliggjorte frelser. De valgte heller å dø den mest pinefulle død enn å fornekte det de hadde vært øynevitner til.

Når stod Kristus opp?

Det nøyaktige tidspunkt for hans oppstandelse er ikke angitt. Vi vet bare at han stod opp «meget tidlig den første dag i uken.» (Mark 16:2). Men denne opplysningen er av stor betydning. For dette er en vesentlig grunn til at vi som troende helligholder søndagen- den første dagen i uken.

Søndagen er «Herrens dag» (Åp 1:10). Og den er menighetens dag. På den dag ble de troende en organisme. De ble «døpt med én Ånd til å være et legeme.» (3.Mos 23:16. Apgj. 2, 1.Kor 12:13)

Den første dagen i uken er således en ny dag i en ny tidsperiode. I den gamle pakts tid arbeidet de i seks dager og hvilte på den sjuende. Men etter Kristi død og oppstandelse er prinsippet et helt annet.

Herrens dag taler om den himmelske hvile – hvilen i den oppstandne og herliggjorte Kristus – som vi nå nyter ved tro. Om denne troens hvile leser vi i Hebr 4:3: «For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror.»

Prinsippet i denne tidshusholdning er hvile først, så tjeneste! Du må med andre ord lære å hvile i Kristi fullbrakte verk, før du kan være i stand til å virke og utrette noe for ham.

På den første dag i uken, var de troende samlet for bryte brødet, fortelles det i Apgj 20:7. Og når det gjaldt innsamlingen til de hellige, står det i 1Kor 16:2: «På den første dag i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer.»

Kristus er legemlig oppstanden

Å hevde at han bare er åndelig oppstanden, er mildest talt absurd. Det var som kjent ikke hans ånd, men hans legeme som døde og som Josef av Arimatea tok og la i sin nye klippegrav (Matt 27:59-60).

Vi husker hva den Herre Jesus sa før sin død og oppstandelse: «Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager. Men han talte om sitt legemes tempel» (Joh 2:19-21).

Og kvinnene som kom til graven tidlig den tredje dags morgen, sies det: «Men de fant steinen rullet fra graven. Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme.» (Luk 24, 2-3).

Jesu legemlige oppstandelse

Kristi oppstandelseslegeme er mønsteret for vårt herlighetslegeme.

Når Herren kommer, skal vi bli han lik (1 Joh 3:2). Vi skal få et legeme som er likt hans herlighetslegeme (Fil 3:20-21) Vi vil lære å kjenne karakteren av vårt himmelske legeme, må vi derfor undersøke hva Skriften sier om Kristi legeme etter oppstandelsen.

Da han ved en anledning etter sin oppstandelse åpenbarer seg for disiplene, sa han til dem: «Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har.» (Luk 24,39).

Samholder vi dette vers med Hebr 2,14, ser vi forskjellen mellom Herrens legeme før og etter oppstandelsen. Før oppstandelsen bestod hans legeme av «kjøtt og blod». Men på oppstandelsesdagen overbeviser han sine disipler om at han har et legeme som består av «kjøtt og ben.»

Av dette forstår vi at Kristi oppstandelseslegeme er et blodløst legeme, og at det like fullt er et materielt legeme. Videre går det fram av Joh 20:19-20 at hans legeme nå er av en slik karakter at han med letthet kan komme igjennom lukkede dører.
Og tenkt, nøyaktig av samme beskaffenhet skal vårt herlighetslegeme være. Det vil være et legeme som fullt ut disponeres av ånden, og nettopp derfor kalles det «et åndelig legeme.» (1. Kor 15,44).

Vi skal få et legeme som ikke er avhengig av blod. Et legeme som er hevet over materie, rom og tid.

Ikke underlig at apostelen Peter utbryter: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1.Pet 1:3)

Kilde: Arne Helseth-Dyrseth. Evangelisten 15.mars 1982