Begrepet «kanon» er brukt for å beskrive bøker som er guddommelig inspirert og derfor hører hjemme i Bibelen. Vanskeligheten med å bestemme den bibelske kanon er at Bibelen ikke gir oss en liste over bøker som hører hjemme i Bibelen. Å bestemme kanon var en prosess som ble gjennomført først av jødiske rabbinere og forskere og senere av tidlige kristne. Til syvende og sist var det Gud som bestemte hvilke bøker som hørte med i den bibelske kanon. Det var bare et spørsmål om Guds overbeviselse for hans menneskelige etterfølgere som var avgjørende for hvilke bøker som burde inkluderes i Bibelen.
Sammenlignet med Det Nye Testamente, var det svært lite strid om kanonen i Det Gamle Testamente. Hebraisk troende anerkjente Guds budbringere og aksepterte deres skrifter som inspirerte av Gud. Men det var unektelig en del debatt i forhold til det Gamle Testamentets kanon, ved 250 e.Kr var det nesten universell enighet om kanonen i den Hebraiske Skriften. Den eneste saken som var igjen var apokryfene, hvorav noen debatter og diskusjoner fortsetter i dag. De aller fleste hebraiske lærde anså apokryfene å være gode historiske og religiøse dokumenter, men ikke på samme nivå som de hebraiske skrifter.
For det Nye Testamente begynte prosessen med anerkjennelse og samlingen i de første århundrene av den kristne kirke. Veldig tidlig, var noen av de nytestamentlige bøkene blitt gjenkjent. Paulus regnet Lukas’ skrifter å være like autoritative som det gamle testamente (1. Timoteus 5:18, se også 1. Mosebok 25:4 og Lukas 10:7). Peter anerkjente Paulus’ skrifter som Skriften (2. Peter 3:15-16). Noen av bøkene i det Nye Testamente sirkulerte blant menighetene (Kolosserne 4:16, 1. Tessaloniker 5:27). «Clement of Rome” nevnte minst åtte nytestamentlige bøker (95 e.Kr). Ignatius av Antiokia erkjente rundt sju bøker (115 e.Kr). Polykarp, en disippel av apostelen Johannes, erkjente 15 bøker (108 e.Kr). Senere nevnte Irenaeus 21 bøker (185 e.Kr). Hippolytus anerkjente 22 bøker (170-235 e.Kr). De bøkene i Det Nye Testamente som mottok mest kontrovers var Hebreerbrevet, Jakob, 2. Peter, 2. Johannes, og 3. Johannes.
Den første «kanon» var Muratorian Canon, som ble samlet i 170 e.Kr. Muratorian Canon inkluderte alle de nytestamentlige bøkene bortsett Hebreerbrevet, Jakob og 3. Johannes. I 363 e.Kr uttalte rådet i Laodikea at bare Det Gamle Testamente (sammen med Apokryfene) og de 27 bøkene i Det Nye Testamente skulle leses i kirkene. The Council of Hippo (393 e.Kr) og Council of Carthage (397 e.Kr) bekreftet også de samme 27 bøkene som autoritative.
Rådene fulgte noe som ligner på følgende prinsipper for å avgjøre om en nytestamentlig bok virkelig ble inspirert av Den Hellige Ånd:
1) Var forfatteren en apostel eller har en nær forbindelse med en apostel?
2) Kan boka «stå alene» og bli akseptert av «Kristi legeme»?
3) Inneholdt boken konsistensen av doktrine og ortodokse undervisninger?
4) Bærer boken bevis for høye moralske og åndelige verdier som skulle reflektere et verk av Den Hellige Ånd?
Igjen er det viktig å huske at kirken ikke bestemte kanonen. Ingen tidlige Kirkeråd vedtok kanonen. Det var Gud, og Gud alene, som avgjorde hvilke bøker som hørte med i Bibelen. Det var bare et spørsmål om Guds upartiskhet til sine tilhengere hva han hadde allerede bestemt. Den menneskelige prosessen med å samle bøkene i Bibelen var feil, men Gud, i suvereniteten hans, og til tross for vår uvitenhet og stahet, brakte den tidlige kirken til anerkjennelse av bøkene han hadde inspirert.
Hva innebærer det at Bibelen er inspirert?
Når folk snakker om at Bibelen er inspirert, så refererer de til det faktum at Gud på en guddommelig måte inspirerte de menneskelige forfattere av Skriften sånn at det de skrev var slik Guds ønsket det åpenbart og nedskrevet. I sammenhengen med Skriften så betyr ordet «inspirasjon» «innåndet av Gud» eller «innblåst av Gud». Inspirasjon betyr at Bibelen virkelig er Guds Ord og gjør Bibelen unik blant alle andre bøker.
Mens det er ulike syn på i hvilken grad Bibelen er inspirert, kan det ikke være noen tvil om at Bibelen selv hevder at hvert ord i alle deler av Bibelen kommer fra Gud (1. Korinter 2:12-13, 2. Timoteus 3:16-17). Dette synet på Skriften er ofte referert til såkalt «verbal plenum»-inspirasjon. Det finnes flere ulike måter å tolke dette på, men til syvende og sist så er Bibelen uansett Guds Ord.
Omfanget av inspirasjon kan tydelig ses i 2. Timoteus 3:16-17: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.»
Dette verset forteller oss at Gud inspirerte alt i Skriften og at det er lønnsomt for oss. Det er ikke bare de delene av Bibelen som omhandler religiøse doktriner som er inspirert, men hver og ord fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring. Fordi det er inspirert av Gud, er Skriften derfor autoritativ når det gjelder å etablere læren, og tilstrekkelig for å undervise mennesket i hvordan man bør oppføre seg på en korrekt måte i sitt personlige forhold til Gud. Bibelen hevder ikke bare å være inspirert av Gud, men også å ha overnaturlige evner som får oss til å endre oss og gjøre oss «fullt utrustet.» Hva mer kan vi begjære?
Et annet vers som omhandler inspirasjon Skriften er 2. Peter 1:21. Dette verset hjelper oss å forstå at selv om Gud brukte menn med sine særegne personligheter og skrivestiler, så var de ordene de skrev guddommelig inspirert. Jesus selv bekreftet dette i det Han sa «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd.»(Matteus 5:17-18). I disse versene er det Jesus selv som forsterker nøyaktigheten av Skriften ned til minste detalj og det minste skilletegn, nettopp fordi det er Guds Ord.
Fordi Skriften er inspirert av Gud, kan vi konkludere med at den også er ufeilbarlig og autoritativ. Et korrekt bilde av Gud vil føre oss til et korrekt bilde av Hans Ord. Og siden Gud er allmektig, allvitende, og helt perfekt så vil Hans Ord også ha de samme egenskapene. Så Bibelen er uten tvil Guds Ord til menneskeheten.
Kilde: http://www.gotquestions.org
bibelogtro 
27. september 2018 at 19:23
Er sikker på at Gud som har telt hvert eneste hårstrå på vårt hode, også har full kontroll over sitt eget ord. Når det gjelder de apokryfe skrifter, skaper det bare forvirring og sår tvil om bibelen egentlig mangler noen bøker eller deler av dem, (noe jeg ikke tror). Nå har det vært snakk om Thomasevangeliet er en del av skriftene, dette er bare med å skape forvirring og å rive troverdigheten av Guds ord fra hverandre. Altså så tvil om Guds suverenitet. Hvorfor vie dette oppmerksomhet i det hele tatt?
LikerLiker
30. september 2018 at 22:21
Hei!
Jeg deler ikke din bekymring for dette. De apokryfe Skriftene er viktige og mange av dem blir ofte sitert i Bibelen eller henvist til.
Når det gjelder Thomasevangeliet er nok ikke det en helllig Skrift. Det bryter med mye av det som står i Bibelen. Når man leser apokryfe skrifter må man ta høyde for at vi ikke regner dem som Guds Ord. Nå er det slik at skrifter både gamle og av nyere dato som omhandler vår tro kan være til hjelp, styrke og bekreftende. Å avvise de apokryfe skriftene er etter min mening meningsløst. Men, det er også meningsløst å likestille de med vår Bibels kanon.
LikerLiker
28. september 2018 at 16:22
Hva mener du om noen som supplerer bibelen med vers fra de apokryfe skrifter? Dette reagerte jeg på engang i et møte. Da tenkte jeg senere på Ulf Ekman som nå er katolikk. Hadde vært interresant å høre din mening om dette, da bibelen er veldig tydelig på at man ikke skal legge til eller trekke noe fra Guds ord.
Mvh Betina
LikerLiker
30. september 2018 at 22:25
Å supplere med vers fra apokryfe skrifter dersom de er med på å underbygge og løfte frem Bibelens lære mener jeg er både nyttig og bra. Men, dersom man siterer fra de apokryfe skriftene som om de var likestilt med Guds Ord da vil jeg si at man går en farlig vei. Jeg siterer gjerne fra de skriftene dersom de bygger opp om og hjelper oss å forklare bedre det som Bibelen allerede forteller om.
LikerLiker
28. januar 2019 at 19:42
Jeg har hørt om et syn som sier at det Jesus sier som er guds ord for han var syndfri. Andre skrifter er da kanskje ikke å stole på. Har du hørt om dette synet og hva har du å si til det?
LikerLiker
28. januar 2019 at 21:02
Hei Fredrik!
Jeg har hørt at enkelte fremhever dette, men jeg støtter ikke dette synet. For å si det sånn: Det er ikke Jesus som har skrevet ned hva han har sagt. Jeg lurer på hvorfor vi skal ta for gitt, med dette synet, at forfatterne har skrevet ned Jesu Ord korrekt? Hvorfor skal vi stole mer på Markusevangeliet enn Romerbrevet? Nei Bibelen er Guds Ord, skrevet ned av mennesker under inspirasjon av Den Hellige Ånd.
Ellers vil jeg si at artikkelen viser hvorfor hele Skriften er Guds Ord.
Jeg vil veldig sterkt anbefale følgende Bibelundervisning. Den viser i sannhet hvor utrolig Bibelen er og at det faktisk finnes ting skjult i Skriften som er bevisst lagt inn i Skriften slik at man virkelig kan se at Gud har satt sitt fingeravtrykk på hele Bibelen:
https://bibelogtro.wordpress.com/laer-bibelen-pa-24-timer/
Mvh Richard
LikerLiker