Jeg har gjennom årenes løp undret meg litt over en del av de tingene som står omtalt i Bibelen. Ofte har jeg undret meg om det finnes naturlige forklaringer på det som blir beskrevet. Det finnes det nok også, men uansett tror jeg Gud har hatt styring på prosessene, at Han har igangsatt dem og avsluttet dem.

Manna fra himmelen er et av fenomenene som er omtalt i Bibelen som noe overnaturlig sendt av Gud. Manna var føden som ifølge Mosebøkene ble gitt fra Gud til jødene i ørkenen på mirakuløst vis. Israelittene hadde tilgang på manna helt til de begynte å høste av jorden i sitt nye hjemland. Ifølge Wikipedia hevdes det at moderne historikere antar manna dreide seg om spiselige produkter fra diverse kaktussorter tilgjengelige i Sinai-ørkenen eller gresshopper som var tillatt å spise (kosher).

I vårt «kanaanspåk» brukes manna også som betegnelse på enhver gudegitt eller åndelig næring.

Jeg snakket nettopp med ei dame i min familie som nylig hadde vært på ferie i Israel. Hun hadde hatt en fantastisk tur, men hun ble noe skuffet da guiden avmystifiserte manna-underet og hadde en naturlig forklaring på fenomenet. Dette fikk meg til å tenke litt da jeg personlig ser på dette som Guds direkte inngripen. Dessuten har jeg alltid tenkt at det må være noe veldig spesielt ved dette. Hva var det med smaken av manna som gjorde at israelittene orket å livnære seg så og si bare av dette? Hvorfor forsvant det når solen stod opp? Hvorfor gikk det mark i det og råtnet dersom man sparte det utilberedt til neste dag? Og hvorfor kunne man sanke dobbelt dagen før sabbaten og spare det utilberedt til sabbaten uten at det råtnet? Hvorfor kom det ingen manna på sabbaten? Hvordan kan forskerne forklare dette på en rasjonell måte? Det er mye overnaturlig ved dette underet.

Manna1

I 2. Mosebok kapittel 16 kan vi lese om dette underet:

De brøt opp fra Elim, og hele Israels menighet kom til Sin-ørkenen, som ligger mellom Elim og Sinai. Det var den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut av Egypt. Hele menigheten klaget til Moses og Aron i ørkenen og sa: «Om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i denne ørkenen for at alle vi som er samlet her, skal dø av sult.»
 Da sa Herren til Moses: «Se, jeg vil la det regne brød ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke en dagsrasjon. Slik vil jeg sette dem på prøve og se om de følger min lov eller ikke. Når de på den sjette dagen tilbereder det de har hentet, skal det være dobbelt så mye som det de ellers sanker hver dag.»
 Så sa Moses og Aron til alle israelittene: «I kveld skal dere forstå at det var Herren som førte dere ut av Egypt. Og i morgen tidlig skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt hvordan dere klager til ham. Men hvem er vel vi, siden dere klager til oss?» Moses fortsatte: «I kveld skal Herren gi dere kjøtt å spise, og i morgen brød å mette dere med. For Herren har hørt hvordan dere har klaget til ham. Men hvem er vi? Det er ikke over oss dere klager, men over Herren.»
 Moses sa til Aron: «Si til hele Israels menighet: Kom fram for Herren, for han har hørt klagene deres!» Mens Aron talte til Israels menighet, vendte de seg mot ørkenen. Og se, Herrens herlighet viste seg i skyen. Da talte Herren til Moses: «Jeg har hørt hvordan israelittene klager. Si til dem: I skumringen skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud.»
 Da det ble kveld, kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen lå det et lag med dugg rundt leiren. Da duggen forsvant, var ørkenen dekket av et fint, kornet lag. Det var som fint rim på jorden. Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Og Moses sa til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere å spise. Dette er det påbudet Herren har gitt: Sank av dette så mye som dere kan spise, en omer per hode. Dere skal hente til dem som bor i teltet, etter hvor mange dere er.» Det gjorde israelittene. Noen sanket mye, andre lite. Da de målte det i forhold til en omer, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs. Og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Alle hadde sanket så mye mat som de trengte. Moses sa til dem: «Ingen må la det bli noe igjen av det til neste morgen.» Men de hørte ikke på Moses. Noen av dem lot noe bli igjen til neste morgen. Da gikk det mark i det, og det stinket. Og Moses ble sint på dem.
 Hver morgen sanket hver enkelt så mye mat som han trengte. Når solen begynte å varme, smeltet det. Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer til hver. Og alle lederne i menigheten kom og fortalte det til Moses. Da sa han til dem: «Dette er det Herren har sagt. I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak nå det som skal bakes, og kok det som skal kokes! Men alt det som blir til overs, skal dere legge bort til i morgen.» Så la de det bort til om morgenen, slik Moses hadde pålagt dem. Da stinket det ikke, og det var ikke mark i det. Moses sa: «Spis det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag finner dere ikke noe på marken. Seks dager skal dere sanke det. Men den sjuende dagen er det sabbat. Da er det ikke noe der.»
 Likevel var det noen som gikk ut for å sanke den sjuende dagen. Men de fant ingenting. Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover? Legg merke til at Herren har gitt dere sabbaten! Derfor gir han dere på den sjette dagen mat for to dager. Bli hvor dere er! Ingen må forlate området sitt den sjuende dagen.» Så holdt folket seg i ro den sjuende dagen.
 Israelittene kalte det manna. Det lignet korianderfrø. Det var hvitt og smakte som tynne kaker bakt i honning.
 Moses sa: «Dette er det påbudet Herren har gitt dere: Fyll en omer med manna og oppbevar den for etterkommerne deres, så de kan få se det brødet jeg ga dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypt.» Og Moses sa til Aron: «Ta en krukke, fyll en omer manna i den og sett den ned for Herrens ansikt! Den skal oppbevares for etterkommerne deres.» Aron gjorde som Herren hadde pålagt Moses. Han satte krukken foran vitnesbyrdet. Der skulle den oppbevares.
 Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til bebodd land. De spiste manna helt til de kom til grensen mot Kanaan. – En omer er en tiendedel av en efa.

Manna2

Selv om Herren forbarmet seg over israelittene og gav dem mat klaget de. Herren sendte manna fra himmelen, men folket lot seg påvirke av andre folk (rakkerpakk blir de beskrevet som) og klaget til Gud over denne maten. I 4. Mosebok kapittel 11 kan vi lese om dette og om hvordan Gud straffet israelittene over deres utakknemlighet. I tillegg får vi en bedre beskrivelse av hvordan manna så ut og hvordan israelittene tilberedte den:

Rakkerpakket som fulgte med dem, var umettelig. Da begynte israelittene også å jamre seg igjen. «Hvem kan gi oss kjøtt å spise?» sa de. «Vi husker fisken vi fritt kunne spise i Egypt, og agurkene, vannmelonene og purren, løken og hvitløken. Nå visner vi bort, for vi mangler alt. Øynene våre ser ikke annet enn manna.» Mannaen lignet korianderfrø og så ut som bedolah-kvae. Folket løp utover og sanket. De malte den på håndkvern eller støtte den i morter. Så kokte de den i gryte og laget kaker av den. Smaken var som smaken av kaker bakt med olje. Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen med. (4. Mosebok 11:5-9)

I 5. Mosebok 8:3 leser vi blant annet at manna ikke var en mat som menneskene kjente til. I tillegg er dette verset veldig viktig for sitt budskap om at det er Ordet vi lever av.

Han ydmyket deg; han lot deg sulte, og han lot deg spise manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn. 

Det samme blir bekreftet i vers 16. Dette var en ukjent matkilde:

Han lot deg spise manna i ørkenen, en mat som dine fedre aldri hadde kjent til. Alt dette gjorde han for å ydmyke deg og prøve deg og så gjøre vel mot deg til slutt. (5. Mosebok 8:16)

I Johannes kapittel 6 ser vi at mannaen også var et framtidsbilde på Jesus. Han som ble sendt fra Himmelen og er livets brød:

«Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. (Johannes 6:30-31)

Men, som vi ser videre i kapittel 6 ser vi en vesentlig forskjell på mannaen som forbilde på Jesus og Jesus selv. Mannaen var føde for kroppen, mens Jesus (Ordet) er føde for sjelen:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv. Jeg er livets brød. Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden.» (Johannes 6: 47-51)

I Åpenbaringen leser vi om de i menigheten i Pergamon som seirer til slutt at de vil få den skjulte mannaen. Etter min oppfatning betyr det at de vil motta det evige liv (Livets brød):

Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!
Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det. (Johannes Åpenbaring 2:17)

La oss se litt nærmere på beskrivelsen av manna. Det er interessant å lese at det blir kalt for englebrød:

Han befalte skyene i det høye og åpnet himmelens dører, han lot manna regne over dem til føde, han ga dem korn fra himmelen. Englebrød fikk menneskene spise.
Gud sendte mat, og de ble mette. (Salme 78:23-25)

I to av de deuterokanoniske bøker får vi flere bekreftelser som underbygger påstanden om at dette var mat som ikke var vanlig på jorden og som hadde spesielle egenskaper. Til de som ikke har kjennskap til disse bøkene kan jeg fortelle at jøder og protestanter omtaler skriftene som apokryfer, som betyr «skjult». Katolikker og ortodokse anerkjenner dem som en «andre fase» av Bibelens kanon, derav navnet «deuterokanoniske» i katolsk terminologi, ettersom deuteros betyr den andre på gresk. Forfatterne av Det nye testamente var kjent med bøkene og siterte fra dem. Også blant kirkefedrene brukes disse skriftene på lik linje med de 66 bøkene i Bibelens kanon. Bøkene kan også leses i Nettbibelen. (Du må da hukke av i kolonnen: Inkl. de deuterokanoniske bøker)

Da fikk jeg medynk med mitt folk og gav dere manna å spise; dere spiste av englenes brød. (4. Esra 1:19)

Når vi kommer til Visdommens bok da begynner det virkelig å bli interessant. Her leser vi mer om mannaens overnaturlige evner. Her fortelles det at mannaen var en nytelse å spise og svarte til enhvers smak. Brødet rettet seg etter smaken hos hver som tok imot det, det omskapte seg til det enhver ønsket. Dette har ingen naturlig forklaring og er nok hovedårsaken til at mannaen var det perfekte «brødunder» i Det Gamle Testamentet. Og igjen ser vi at budskapet er at det er Ordet vi lever av og som holder oss oppe.

Vi kan dyrke, samle og lage oss store lagre av mat, men det hjelper ingenting dersom vi ikke tar til oss av Ordet, Livets brød, vår Herre Jesus Kristus! Det er Guds Ord som holder oss oppe, ikke eget strev!

Til gjengjeld mettet du ditt folk med englenes mat, du sendte dem brød fra himmelen, fullt ferdig brød som de ikke behøvde tilberede. Det var en nytelse å spise og svarte til enhvers smak. For denne føden fra deg åpenbarte hvor mild og kjærlig du er mot dine barn: Brødet rettet seg etter smaken hos hver som tok imot det, det omskapte seg til det enhver ønsket. Og selv om mannaen lignet snø og is, motstod den ild og smeltet ikke. Det var for å vise at den ild som brente i haglskurene og lynte i regnskurene, bare var sendt for å ødelegge fiendens avling. Men hos de rettferdige la den bånd på sin makt, så de fikk føde.  For skaperverket tjener deg som har skapt det. Naturkreftene er ubøyelige når de straffer de urettferdige, men blir føyelige når de gjør vel mot dem som tror på deg. Derfor omskapte naturkreftene seg dengang til hva det skulle være, for å tjene deg som ville gi føde til alle, alt etter som de hadde ønske og trang. Du elsker dine barn, Herre, og ville lære dem at mennesket ikke lever ved det det selv dyrker, men at ditt ord holder dem oppe som tror på deg. For den mannaen som ikke ble ødelagt av ilden, smeltet straks den ble oppvarmet av en liten solstråle. Slik lærer vi at vi bør lovprise deg før solen står opp, og bønnfalle deg før dagen gryr. Men den utakknemliges håp vil smelte bort som rim og renne bort som vann som går til spille. (Visdommens bok 16:20-29)

Så vi kan med sikkerhet si at det ikke er en naturlig forklaring på manna-underet. Dette var Guds inngripen i en vanskelig situasjon, og israelittene fikk leve på brød fra himmelen, som hadde overnaturlige egenskaper. Dette var englemat!