Flertallets drømmer vil ende i et evig mareritt

Drømmen om å holde virkeligheten ute.

Det er søtt å drømme. I drømmer er alt mulig og intet har konsekvenser. Intet forstyrrer. Intet hindrer den frie utfoldelse. Enhver kan følge sin egen veg og alt er lov. Det ene er like bra som det andre. Den som drømmer konstruerer sin egen verden med sine egne lover og sine egne verdier.

Drømmeren blir av og til revet ut av sin søte drøm av en annen virkelighet. Det kan være en plagsom vekkerklokke som brått endrer fryd til hverdag. Eller det kan være et barn som hyler, eller i verste fall en brannalarm som uler og varsler fare. Hvis drømmen er søt, er det plagsomt å bli revet ut av den og møte virkeligheten, den harde og kalde. Av og til er det ubarmhjertig. Ingen tvil om det.

Vårt samfunn har med stor konsensus vedtatt en rekke lover som i tidligere tider var utenkelige. I de siste tusen år har det her i landet blitt betraktet som en ugjerning å ta livet av fosteret i mors liv. Men slik er det ikke lenger. Nå har det store flertallet klart å overbevise seg selv om at dette er et uendelig stort framskritt på vegen mot det fullkomne og perfekte liberale samfunn. Men man i tidligere tider led av dårlig samvittighet og skyldfølelse etter å sørget for at et foster aldri fikk muligheten til å se dagens skjønne lys, er nå dette noe de store masser går i gatene og forsvarer som en humanistisk rettighet, ja en menneskerettighet.

En annen lov som det store flertall av befolkningen ser på som et stort framskritt er den nye «ekteskapsloven». Mennesker i tidligere tider led dessverre av en rekke fordommer og fobier som det moderne mennesket har kvittet seg med på vegen mot det liberale paradis. For eksempel tenkte det store flertall at alle hadde rett til både å ha og kjenne sine egne biologiske foreldre og vokse opp sammen med dem i den grad det var mulig. Det var også noen som tenkte at det var viktig at barn vokste opp under stabile og forutsigbare forhold slik at de fikk trygge og gode relasjoner med sine medmennesker.

Men i vår moderne tid har vi endelig klart å kvitte oss med slike primitive og fordømmende fordommer. Nå har vi vedtatt en virkelighet hvor det er like naturlig å ha en medmor eller en medfar som å ha en stemor og eller en stefar, å ha med medmormor eller medmorfar eller medfarfar eller medoldefar, som å ha en far eller morfar eller oldfar. Loven skjelner ikke mellom snørr og bart, mellom kjønn eller ikke-kjønn, den har ganske enkelt opphevet kjønnet som en relevant kategori.

For noen fortoner disse lovene seg som resultatet av drømmer hvor noen ganske enkelt har forsøkt å oppheve virkeligheten og vedta en annen virkelighet, ja rett og slett en drømmevirkelighet. For å kunne leve i denne virkeligheten og innbille seg at den er virkelig, er det av den aller største betydning å bringe mennesker til taushet som påstår at det det er en drømmevirkelighet. Slike mennesker er jo naturligvis ytterst plagsomme.

Når alle og hvermannsen har vedtatt en virkelighet hvor det er like naturlig å fjerne foster som det er å fjerne føflekker, er det selvfølgelig ytterst plagsomt at det fortsatt finnes en og annen lege som på et avgjemt legekontor i utbygda som lever i den forestilling at det å ta livet av et foster er en moralsk forkastelig handling.

Og for dem som lever i den forestilling at når en mann og en mann inngår et «ekteskap», så «gifter» de seg, er det selvfølgelig ikke trivelig å høre at det er like meningsfull å snakke om enkjønnet ekteskap som en firkantet sirkel, altså den rene meningsløshet. Til alle tider har nemlig kjennetegnet på ekteskapet vært at det er prinsipielt fruktbart. En prinsipiell steril relasjon kan aldri bli et ekteskap, akkurat like lite som en sirkel kan bli en firkant.

Nå finnes det fremdeles noen som lever i den gamle tid og tror som folk stort sett har gjort opp gjennom tidene, at foster bør få leve og at barn fremdeles har det best når de få ha en far og en mor. Disse antikvariske menneskene passer ikke inn i den moderne verden, for de minner drømmerne om at deres konstruerte verden er ganske sårbar. Men må kjempe for å kunne leve i denne boble hvor enhver kan fjerne foster som den aller mest naturlige ting i verden og hvor det det er like naturlig og normalt med analsex som vaginalsex, både i lærebøker og i kirken.

Jeg kan ikke se noen annen mulighet for det store flertall enn å gå til kamp mot det plagsomme mindretall. Det bør innføres yrkesforbud mot leger som fremdeles har en samvittighet og jeg tror det kan være en god tanke at biskopene før ordinasjon forsikrer seg om at kandidatene virkelig vil vie og velsigne alle og enhver enten de lever slik eller slik. Kort sagt er det en altfor stor belastning for det store flertallet å bli rykket ut av sine søte drømmer om en konsekvensfri konstruert verden. Den store og stygge virkeligheten må holdes ute for enhver pris, og hva har annet har vi regjeringer for enn å sørge for at så skjer. Den bør sørge for at ord som samvittighet blir fjernet fra ordbøker og biblioteker. Det samme gjelder ord som kjønn og kvinne og mann. Slike begreper kan ødelegge illusjonen om at menn og kvinner egentlig er like og at det bare finnes et kjønn.

Uten slike drastiske virkemidler tror jeg det kan bli vanskelig å holde den plagsomme virkeligheten ute og det store flertall i sine søte drømmer.

Av Torleiv M. Haus

https://torleiv.wordpress.com/

http://home.lyse.net/kilden/index.htm